Heidi Andresen, India 2013
India – landet jeg egentlig aldri hadde tenkt særlig mye over, og i allefall ikke hadde på listen min over land jeg ville se. Ikke før jeg leste boken Shantaram. Jo mer jeg leste, jo mer følte jeg at "dette landet må jeg se. Jeg må oppleve dette selv!" Og sånn skulle det bli. Etter å ha tenkt på det hele høsten, og snakket med mennesker som hadde besøkt forskjellige deler av India, bestemte jeg meg i begynnelsen av desember, for å reise til India allerede i februar. Jeg ønsket å jobbe som frivillig i India for å oppleve landet og kulturen på en annerledes måte, og samtidig også få være med på å gjøre noe viktig. Jeg hørte flere som sa at de hadde brukt tid til å venne seg til forskjellene mellom oss, og siden jeg ønsket å jobbe som frivillig og antagelig skulle komme enda tettere på dette, bestemte jeg meg for at det måtte bli minst åtte uker.
Jeg ville ha tid til å finne meg til rette, men også være sikker på at jeg hadde nok av tid igjen til å nyte. Det endte med seks ukers frivillig arbeid, og to uker ferie etterpå. Jeg angret aldri på at jeg var så lenge, faktisk ville jeg ha vært enda lenger! I starten gikk rundt og var konstant fascinert. For et land! For et folk! For noen inntrykk!
Jeg reiste ned lørdagen før introduksjonsuken som skulle begynne på en mandag. På forhånd hadde jeg snakket med en av de andre jentene som skulle nedover, så jeg fikk en reisekompanjong. Det ble en god start! Etter mange timer på fly ladet vi om natten i Goa, og ble møtt av en "irriterende" våken og energisk inder, som senere skulle bli en av de fineste menneskene jeg måtte reise fra i Goa. Da vi talte seks norske jenter var det bare å komme seg i taxiene som ventet på oss, og komme oss mot hus og seng. Allerede den natten skulle vi bli introdusert for indisk bilkjøring. Det er full fart, null sikt, "se opp for kuer", tuting og forbikjøringer. Det føles ut som om det ikke finnes noen regler, så lenge alt går bra. Selv om jeg ble avslappet i forhold til bilkjøring med tiden, tenkte jeg helt til min siste dag at "slipper jeg unna bilulykke i dette landet, så skal jeg være glad.." (dessverre opplevde jeg at vi kjørte på en hund..)
Landsbyen vi bor i heter Assonora, og vi ble innlosjert i Yellow house, som er et hus de bruker når hovedhuset er fullt. Det ble vi veldig glad for etter hvert, da vi innså at det var ganske crowded i hovedhuset. Det første vi gjorde da vi kom var vel å sjekke om det var vestlige doer, og til stor lettelse var det det! Så var det bare å komme seg i seng for litt hvile, og jeg sov som en sten de timene det ble. Kroppen trengte litt tilvenning, for sengen var hard. Men etter en uke, halvannen tenkte jeg ikke mye over det.
Vi jentene ble fort kjent, og hadde det hyggelig sammen. Seks jenter fordelt på tre soverom, to bad, oppholdsrom og kjøkken var helt topp. Absolutt ikke noe dårlig standard. Første dagen dro vi på stranda, og det var utrolig godt med sol og varme. Siden vi da ikke var kjent, ba vi bare en taxisjåfør om å bli kjørt til en strand som var i nærheten. Vi endte på en strand hvor de nok ikke var vant med hvite, så inderne tok bilder av oss konstant. Vi lo av det en stund, så ble det bare for mye. Selv om dette skjedde fra tid til annen gjennom hele oppholdet, var ingen steder så ille som den stranden. Da vi senere fortalte koordinatorene hvilken strand vi hadde vært på bare lo de av oss, så det var tydelig ikke den beste. Men vi tok det med et smil, og benyttet oss av Goas mange andre strender senere.
Introduksjonsuken var spennende, og det var godt å komme litt inn i kultur og landet på den måten før vi skulle begynne på prosjektene. Noe av det vi gjorde i introduksjonsuken var å være på forskjellige markeder, vi besøkte gamlebyen i Goa, var på krydderplantasje. Vi var på kino og så bollywoodfilm, vi laget indisk mat, vi besøkte hovedstaden i Goa og vi hadde yoga to morninger. Det var vel mer latter enn yoga på noen. Fine dager. Koordinatoren, Namita, var supersøt og svarte på alt vi måtte lure på.
Så var det på tide å begynne med det man kom for, nemlig prosjektene. Jeg jobbet på et hjem hvor det bodde eldre og mennesker som var mentalt syke. De hadde et ganske stort hus, med en veranda foran og stor bakgård. Jeg var litt overrasket over hvor fint de faktisk bodde. Det var riktignok ingen egne rom, de sover på sovesal, men det virket rent og det var god atmosfære. De får fire måltider om dagen, og det er ikke verken dårlig mat eller lite mat. De blir dusjet to ganger i uken. Får medisinene de trenger. Legger seg klokken ti om kvelden. Ikke så verst med andre ord. Men de trenger omsorg og nærhet. Ingen av dem er sengeliggende eller spesielt pleietrengende, men de er gamle eller har andre utfordringen som gjør at de ikke kan bo for seg selv. I tillegg er de på dette hjemmet fordi de ikke har noen familie som kan ta vare på dem. De ansatte bor også på hjemmet 24/7 og derfor er det ekstra godt for dem når det kommer frivillige som kan avlaste litt og som har tid og tålmodighet til å være sammen med pasientene.
Vi jobbet fra 09.00 til 13.00 mandag – fredag, men om vi ville komme på ettermiddagen en dag så gav vi bare beskjed på forhånd. I starten var det litt vanskelig å vite hva vi kunne finne på av aktiviteter, litt fordi aldersspennet er veldig stort fra den yngste på 22år til den eldste på ca 78år og også litt med kommunikasjon og ferdigheter. Dessuten er det jo ofte sånn med gamle mennesker at selv om de klager over å sitte stille hele dagen, så vil de jo faktisk ikke gjøre så veldig mye. Vi oversatte norske barnesanger, med bevegelser, til engelsk og hadde "morgentrim" hver dag når vi kom. Ellers prøvde vi å lære dem å strikke, vi fargelagte, malte skilpadder av kokosnøttskall, laget blomster av silkepapir, lakket negler, noen prøvde seg på Sudoku, vi spilte ludo og stigespill, spilte musikk og vi gikk "turer" i bakgården. Også satt vi sammen med dem. Pratet med dem. Lo med dem. Hadde tid. Holdt rundt og holdt hender. Det er så lite som skal til, men det betyr så mye. Hver fredag laget vi sjokoladekuler som vi serverte etter lunsj, og det var veldig populært! Siste dagen min kom en av de gamle bort til meg og sa "God bless you and your chocolate"
De to første ukene jobbet jeg sammen med andre frivillige, men de tre siste ukene var jeg der alene. Det var helt greit for da var jeg blitt kjent med både pasientene og de ansatte. Da jeg stod litt fast i hva jeg kunne finne på av aktiviteter ble en av koordinatorene med meg på prosjektet en dag for å se hvordan jeg hadde det, og for å snakke litt med de ansatte. Det var veldig trist å gå ut gjennom porten siste dagen etter fem uker med alle de fine menneskene, særlig fordi jeg visste at det ikke var planlagt at noen nye skulle dit rett etter meg. Dette hjemmet er ikke prioritert når det ikke er så mange frivillige i Goa, men de har absolutt behov for at noen er sammen med dem de også.
Helgene er fritid, og mange av dem ble tilbrakt på strender i Goa. Palolem var stranden jeg var på flest helger, den ligger ca to og en halv times kjøretur unna Assonora, til gjengjeld er det skikkelig "postkortstrand". Men det finnes også flere gode alternativer mye nærmere. Jeg reiste også en helg til Delhi og Agra, og en helg til Mumbai. Hvis man planlegger litt er det ganske enkelt å komme seg rundt, og India er så mye mer enn bare Goa!
For meg ble dette absolutt en opplevelse som frister til gjentagelse, både India som land og å jobbe som frivillig. Opplegget var kjempegreit, koordinatorene helt fantastiske. Vi fikk laget god mat og vi hadde trygge taxisjåfører vi kunne avtale kjøring med som vi ville. Siden jeg hadde ferie mine to siste uker, men skulle ta fly om natten hjem til Norge, dro jeg tilbake til huset siste dagen og fikk en av de faste sjåførene til å kjøre meg til flyplassen.
På forhånd fikk vi beskjed om at mye av maten vi fikk ikke var så næringsrik, og det var viktig med ekstra vitaminer. I tillegg vil jeg tipse om å ta med grove knekkebrød eller annet som inneholder fiber for å holde magen i gang. Jeg ble ikke dårlig i det hele tatt mens jeg var i India, så det er fullt mulig, men det er mye raske karbohydrater i maten vi får servert så det kan være litt greit å forberede seg på det om man ikke er vant med det til vanlig. Man må passe på seg selv når man er i India, men om man er åpen og viser respekt for kulturen møter man så mye fine mennesker som bare ønsker deg godt!
Reisebrev fra 2013
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig India.