Elins reise til Nepal, 2012. Namaste!
10. november var dagen da jeg endelig satt på flyet på vei til et land jeg har drømt om å reise til lenge, nemlig Nepal. Til tross for at landet har vært preget av borgerkrig i ti år, helt til det ble våpenhvile i 2006, har jeg alltid sett for meg at Nepal er et land med en varm og smilende befolkning og ikke minst vakker natur. Jeg har villet reise dit lenge, og nå som GoXplore skulle besøke partnerne her, fikk jeg endelig sjansen. Nepal huser jo verdens største fjell, Mount Everest, og tanken på å kanskje få et glimt av dette monsteret av et fjell (8848 moh.) har ikke akkurat gjort at jeg har fått mindre lyst til å reise til Nepal. Jeg kunne nesten ikke vente til flyturen var over og jeg kunne sette føttene på nepalsk jord i Kathmandu, Nepals hovedstad.
Jeg måtte allikevel være tålmodig, etter som jeg hadde en lang flytur foran meg. Først stopp var Frankfurt der jeg skulle møte min kollega Jeanette som jobber i GoXplore Sverige. Vi hadde sendt utallige mail i forkant av reisen og diskutert og planlagt alt fra pakkeliste til visum og hva vi håpet på å få oppleve i Nepal. Nå var dagen endelig her, og gleden var stor da vi møttes på flyplassens Starbucks. Det var ingen tvil om at vi var like spente begge to, og heldigvis var ikke ventetiden på flyplassen så lang. Neste stopp før Kathmandu var Abu Dhabi. Der hadde vi 7 timers ventetid før neste fly, og dette så vi selvfølgelig på som en gylden mulighet til å ta oss en tur ut av flyplassen og se byen. Skandinavere kan nemlig forlate flyplassen uten visum eller ekstra kostnader, noe man bør benytte seg av om man har mulighet.
Jeanette og jeg vekslet inn noen dollar til dirham og huket tak i nærmeste taxi. Ingen av oss visste noe om Abu Dhabi så vi ante ikke hvor langt unna vi var fra sentrum eller strand. Vi spurte om taxisjåføren kunne kjøre oss til et sted i sentrum der vi kunne få kjøpt frokost, og så var vi av gårde. Det viste seg at sentrum lå ca. 30 min. unna flyplassen, men taxisjåføren skjønte nok ikke helt hva vi hadde sagt da vi spurte om frokost, for vi endte opp på et kjøpesenter der ingenting hadde åpnet enda, utenom Starbucks (selvfølgelig). Så da ble det frokost på Starbucks, igjen.
Å sitte inne på et kjøpesenter i Abu Dhabi når ingenting har åpnet, sola skinner ute og du vet du bare har 6 timer igjen før flyet går var uaktuelt for vår del. Vi huket derfor tak i en ny taxi og spurte om det var en strand i nærheten han kunne kjøre oss til. 15 minutter senere var vi på en helt nydelig, kritthvit sandstrand, og storbyen i bakgrunnen gjorde ikke akkurat synet noe mindre spektakulært. Et lite tips til andre som har noen timer i Abi Dhabi: Pakk bikini eller shortsen i håndbagasjen. Det hadde nemlig ikke vi tenkt på, og det ble rimelig varmt på stranden i 35 grader med lange bukser..
Etter å ha nytt noen timer på stranden kjørte vi tilbake til flyplassen og bega oss ut på siste etappe før vi var i Nepal. Etter en god del timer på fly var det to trøtte jenter som endelig var i Kathmandu. Vi var heldige og endte opp i en kort visumkø, og etter å ha ventet på bagasjen en god stund gikk vi ut av flyplassen der vi skulle bli hentet av en representant fra Green Lion, organisasjonen GoXplore samarbeider med i Nepal. Blant alle taxisjåførene og menneskene som ville bære bagasje for noen rupi så vi et skilt med navnene våre på. Vi bante oss en vei bort til mannen med skiltet, og han viste oss veien til en annen mann som stod med åpne armer og smilte mot oss. Uten å vite helt hvem mannen med det store smilet er, går vi bort og introduserer oss selv. Mannen viser seg å være Rajesh, som er ansvarlig for de frivillige som reiser til Kathmandu. Jeg fikk umiddelbart følelsen av at dette var en varm og imøtekommende mann en fort får respekt for. Etter den lange reisen var Jeanette og jeg ivrige etter å få vite hvor vi skulle videre, og da vi spurte svarer Rajesh med et smil: ”You are going home”.
Vi kjører en hvit gammel minibuss til huset der vi skal bo. Det tar ca. 20 min før vi kommer til en stor port, og de er helt umulig å se hva som er på andre siden av porten. Rajesh tuter et par ganger og da dukker det opp en liten jente som åpner porten for oss. Vi kjører inn i oppkjørselen og når vi går ut av bilen blir vi møtt av jenta som åpnet porten, en litt eldre gutt og en av de frivillige. Vi lærer senere at jenta som åpnet porten og den ene gutten er barna til Rajesh. De hjelper oss med bagasjen og vi ser huset vi skal bo i, som også er huset Rajesh og familien hans bor i, et enormt hvitt hus med store hvite søyler og den første tanken som slår meg er at dette huset er som tatt rett ut fra ”Fresh Prince in Bel Air”.
Når vi kommer inn i huset får jeg et litt annet inntrykk. Huset er stort og flott på utsiden, men mye enklere inni. Jeg kjenner også hvor kaldt det, både ute og inne i huset. Det er nemlig ikke vanlig å ha varme i husene, og i Nepal synker temperaturen helt ned til 4 grader om natten, så det blir kaldt! Rajesh viser vei inn til kjøkkenet, og der står det en kjele med ris og en kjele med en slags karrysaus klar til oss. Vi får velge om vi vil sitte ved spisebordet i stuen, eller om vi vil sitte på matter på gulvet på kjøkkenet ved det lave bordet som står der. Vi vil selvfølgelig gjøre det som er mest mulig nepalsk og legger mattene rundt det kanskje 40 cm høye bordet. Maten blir servert, og vi legger med en gang merke til at vi ikke får noen kniver eller gafler. I Nepal spiser man nemlig med hendene, og det er ikke snakk om at vi får gjøre noe annet. Rajesh viser oss hvordan vi må grave litt i maten, samle den sammen til en klump, legge den ytterst på fingrene våre og så bruke tommelen til å dytte maten inn i munnen. Jeg må innrømme at jeg brukte et minutt eller to på å stirre ned i risen min og tenkte: ”Hvordan skal jeg gjøre dette?”. Men så sulten som jeg var, var det bare å kjøre på og vips så var teknikken inne.
Etter middag ble vi vist til sengeplassene våre. Vi trodde vi skulle bo i det store, hvite huset. Men nei, vi ble vist til det lille betong huset utenfor. Huset blir kalt ”bottle house”, og da vi kom nærmere og fikk skrudd på litt lys skjønte vi hvorfor. Huset var ikke bare laget av betong, det var også bygd opp av forskjellige glassflasker som satte sitt preg på huset. Rommet vårt var lite og bestod kun av hver vår madrass og hvert vårt teppe. Da vi la oss kjente jeg at jeg var utrolig glad for at jeg hadde pakket med meg ullundertøy, for det var ingen tvil om at vi hadde en kald natt i vente!
Morgenen etter hadde jeg fått bekreftet det jeg trodde, det var virkelig en kald natt. Jeg endte opp med å sove med ullundertøy, skjerf, lue og votter. Jeg er nok ikke den tøffeste når det kommer til kulde, men ullundertøy er et must om man reiser til Nepal! Heldigvis er det varmt på dagen, og vi tinte fort opp. Etter frokost skulle vi besøke noen av de forskjellige prosjektene Green Lion samarbeider med i Kathmandu. Vårt første besøk gikk til et barnehjem som ligger rett rundt hjørnet fra huset. Der hilste vi på de to ”mammaene” som driver barnehjemmet og damen som lager all mat til barna. Mammaene som driver barnhjemmet er selv mor og datter og sammen tar de seg av ti barn som av ulike grunner ikke har en mor eller far. Noen av barna har mistet foreldrene sine, mens andre er barn som har blitt forlatt. Til tross for de utrolige triste skjebnene disse barna egentlig har, var det bare smil å se når vi var på besøk. De var opptatt med å lage brød til Diwali, som opprinnelig er en hinduistisk festival og høytid som feires flere steder i Asia mellom oktober og november. Barna som ikke lagde brød var opptatt med å spille spill og leke med hverandre og selv om de ikke var sjenerte, var de litt tilbakeholdne. Rajesh fortalte oss etter besøket at det kan ta litt tid før man som frivillig kommer ordentlig inn i arbeidet på barnehjemmene fordi man ofte blir ansett som gjest av de som driver hjemmene. Derfor blir man ikke gitt arbeidsoppgaver eller bedt om hjelp, noe frivillige kan synes er utfordrende i begynnelsen. Det er snakk om kulturforskjeller man ikke kommer utenom, men som man må finne måter å ”overkomme”. Løsningen er som oftest å ta initiativ selv, se hva som må gjøres og gjøre det!
Vi besøkte også et annet og mye større barnehjem som lå mellom 15-20 min. unna huset med bil. Her bodde det på det meste 50 barn, og det var naturlig nok derfor et mye mer kaotisk barnehjem enn det første vi var på. Da vi var på besøk var det 21 barn som bodde der, og selv om det var høyt støynivå og mye energi hos barna var det ikke vanskelig å la seg sjarmere. Her trengte de også hjelp til å ta seg av barna, leke med dem, sette i gang aktiviteter, rengjøring og alt annet som må gjøres for å opprettholde et hjem der barna trives og har det bra.
Det siste barnhjemmet vi besøkte var det enkleste, og det som fikk meg til å innse hvor lite noen mennesker har. Barnehjemmet besto av en betongbygning midt i en sandhaug, med en tom og forlatt betongbygning til nabo som de brukte til å henge opp tøy til tørk. Her var det en ”mamma” som var ansvarlig for alle ungene, og det var to britiske kvinner i 50-årene som jobbet der som frivillige. Vi hilste på alle barna, og selv om de praktisk talt ikke hadde noen ting, var det utrolig mange smil å se. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var å høre hvordan flere av disse barna hadde endt opp i dette hjemmet. En av de små jentene hadde blitt funnet alene under en bro nede i byen, og en annen jente på to år ble funnet to dager før vi kom, forlatt utenfor en politistasjon midt på natten. Nå satt hun i en stol og lo og smilte mens hun så på de større jentene kle seg ut og danse.
På turen vår fikk vi også besøke to klostere som lå ca. 1,5 time unna huset. Her skulle to av guttene vi bodde sammen med jobbe som engelsklærere i noen måneder. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente da jeg fikk høre at vi skulle få være med å besøke et guttekloster og et jentekloster, men da vi kom dit ble jeg helt blown away! For meg var det nesten litt uvirkelig å se gutter og jenter mellom 7-19 år med barberte hoder iført røde munkedrakter midt i fjellene i Nepal. Jeg prøvde å ta så mange bilder som mulig, men bildene klarer virkelig ikke å gjenspeile hvor flott det hele var. Som engelsklærer bor man i klosteret sammen med munkene, i veldig enkle rom som består av en seng, skrivebord og toalett.
Dagene i Nepal ga meg mange og sterke inntrykk, og det var godt å komme tilbake til huset på kveldene og møte de andre frivillige. Det var noe av det jeg likte best ved turen min til Nepal, og det jeg falt veldig for. Det å jobbe på et prosjekt på dagen der man lærer å kjenne og bli glad i mennesker med utrolig sterke historier, og så kunne komme hjem på ettermiddagen og møte de andre frivillige. Man sitter rundt stuebordet eller på gulvet på kjøkkenet og prater om dagen. Hva man har gjort, hva man har lært, hvilke utfordringer man har hatt, hva som frustrerer en, inntrykkene man har fått og ikke minst det morsomme man har fått være med på. Jeanette og jeg var bare i Nepal i tre dager, men jeg følte bare på de tre dagene at vi og de åtte andre frivillige som var der ble en liten familie. Jeg falt helt for Nepal, og all varmen man møter fra menneskene der, enten de er fra Nepal eller jobber som frivillige. Jeg er ikke i tvil om at jeg kommer til å reise tilbake en dag og oppleve enda mer av hva dette lille landet har å by på.
Reisebrev fra 2012
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig Nepal.