Ida Christine Busterud- Zimbabwe
Zimbabwe- Lion Breeding - Heaven on earth!!
2012 skulle bli året da jeg tok sjansen og ville gjøre noe helt utenom det vanlige! Turen gikk mot Zimbabwe og Antelope park, hvor jeg i 4 uker skulle tilbringe tiden min på Medical & Lion programmet. Lite visste jeg i starten at dette skulle bli den beste måned i mitt liv så langt. Jeg som trodde fire uker skulle bli litt lang tid....
Jeg, og min kusine, landet ved en noe slitt "flyplass" (nærmere skur) i Bulawayo tidlig i januar. Slitne etter en lang reise, men veldig spente på alt som lå foran oss. Vi ble her møtt av en hyggelig sjåfør som skulle ta oss med til Antelope Park og det var tre andre fine norske jenter som skulle samme sted. Etter en 3 timers kjøretur var vi endelig framme i parken, OG for en herlig følelse! Selv om man hadde sett bilder, var virkeligheten mye-mye bedre! Vi ble med en gang ønsket hjertlig velkommen av en herlig vol-koordinatoren og presentert rundt og for de andre frivillige. Jeg var overrasket over hvor mange norske som var der ( bra jobbet x-plore :)) noe som var veldig hyggelig, og det var også herlig å møte alle de andre fra alle kanter av verden! Man kunne kanskje ha vært redd for å være ny på et slikt sted, men man glir fort inn og alle blir en stor fin gjeng. Uansett alder, land, språk!!
I Antelope park føler man at man lever i en perfekt liten boble. Vi stod opp kl 06:00 om morgenen, gikk tur med cub'sene (de yngste løvene), spiste så frokost før det var andre diverse oppgaver på agendaen. Dette kunne være oppgaver som rydde i burene til løvene (møkk, rester etter mat), kutte opp kjøtt, måke hestemøkk, lage hestemat, ri hester/elefanter, male gjerder, research med løvene i Stage 2 osv. Som regel avsluttet man dagen med en ny tur med cub'sene eller man fulgte elefantene tilbake til plassen de stod på natten. Man jobber fra kl 06:30 til kl 18:00 om kvelden. Med to timers lunsj midt på dagen. Selv om ikke alle oppgavene var like morsomme, tenkte jeg aldri at det var kjedelig. Dette er hva man måtte gjøre for å holde parken i gang, og alle frivillige viste stor innsats og samarbeidsvilje. Med godt humør blir alt bra! Og de kaller det jobb, men det er virkelig bare gøy!
Siden jeg var meldt på programmet medical and lions fikk jeg hver uke, mandag til fredag, kommet meg litt ut av den lille herlige park boblen og sett hvordan samfunnet rundt fungerte. Hver morgen kl 08:00 ble jeg kjørt inn til byen, Gweru, hvor det var to ulike klinikker jeg byttet på å være. Her var jeg fram til lunsjtider.
I Norge jobber jeg som sykepleier ved Oslo Universitetssykehus, og for en kontrast dette er i forhold til helsevesenet i Zimbabwe. Lite penger, slitte rom, senger, vinduer, toaletter som til tider var uten vannn... ja, man kan holde på i evighet med å ramse opp forskjellene. Samtidig, sykepleierne og de andre pleierne jeg møtte der klaget ikke på noe. Slik var det og de gjorde virkelig det beste ut av det!
Min første vakt ved klinikken var en nattvakt med to andre norske frivillige. Her fikk jeg være med på mine første to fødsler. I mørket, med kun et stearinlys skulle den første kvinnen føde.Elektrisiteten kom og gikk som den ville, og klinikken hadde ingen lommelykter av noe slag. Heldigvis hadde vi frivillige med oss lommelykter slik at vi fikk lyst opp litt til jordmoren. Og pga dette klarte hun å se at navlestrengen var rundt barnets hals og klipt denne fort. Hva som hadde skjedd om vi ikke hadde vært der uten lys vet man ikke, men sannsynligheten er stor for at den lille jentebabyen ikke ville overlevd for at sykepleieren ville kunne sett det i mørket. Dette inspirete, så vi startet en liten innsamling av hodelykter/lommelykter blandt de frivillige. Og innen jeg hadde reist hadde vi fått inn mange mange. Det er ikke alltid det er så mye man trenger å gjøre, men det lille gjør en stor forskjell!
Ellers ved klinikken fikk jeg være med på konsultasjoner av pasienter med HIV/Aids, sjekk av babyer fra en uke og oppover, undersøkeler av gravide og fødende, vaksinasjoner av barn, dosering av tabletter som skulle gis/selges til pasienter og litt journalføring. Hver torsdag var det hjemmebesøk ved den ene klinikken. Da fikk jeg og de andre på medical programmet være med ut og besøke pasienten hjemme (som hjemmesykepleie her i Norge). Vi gikk rundt med to sykepleiere fra klinikken, fikk en liten omvisning i området samtidig som vi fikk komme veldig tett på lokalbefolkningen og deres hjem.
Man har hørt det før, men jeg sier det igjen: Å få bo i Norge er som å vinne i lotto!
Hver lørdag fikk vi dra inn til byen og besøke to barnehjem. Vi frivillige samlet inn penger og handlet alt de trengte for en uke - mat, evt klær etc. Igjen, å se givergleden og hvor lite som skal til for å hjelpe mye er helt utrolig. Mer som er utrolig er og se hvor små gleder som skal til for disse barna. Åpenheten og gleden bare at vi kommer. De stråler mot deg med åpne armer. Ingenting er som de herlige smilene og blikkene, klemmene man får!
Ene søndagen ble det og arrangert en såkaldt Scudday. Her fikk vi leve som lokalbefolkningen en dag. Dette ville si, mennene satt i skyggen og drakk øl/scud. Kvinnene passet barna, laget mat, fant ved til bål, tok oppvasken. Høres kanskje urettferdig ut ( er jo og det), men en veldig artig dag og erfaring. Mye afrikanske trommer og dans hele dagen, og det er det jeg husker best. Afrikanere kan virkelig og danse, og vi stive nordmenn har mye å lære!
Utenom jobbing ble det arrangert mange sosiale fester og "bli-kjent"/avskjeds- fester/turer. Bonfire i bushen i solnedgang, med løvenen brølende rett ved er et minne jeg aldri kommer til å glemme! Pubquiz hvor alle frivillige var med, bursdagsfester, polocrosskamper ( hvor frivillige var med og spilte sammen med ansatte) med alle frivillige som tilskuere, rolige kvelder med en øl eller vin ved firepitten i Parken. Alt er gode minner som jeg aldri vil glemme. Samme er det med alle de fantastiske menneskene jeg har møtt. Det var alltid trist når noen frivillige dro, men det kom alltid noen herlige nye mennesker.
Når det plutselig en dag var vår tur til å resie hjem kunne jeg ikke tro at fire uker kunne gå unna så fort. Samtidig som det virket som jeg hadde levd et helt liv der! Og skulle si farvell til staff, guidene, alle de fine ansatte var en hard oppgave. Tårene var umulig å holde tilbake! Men, jeg har bestemt meg. Dette var første gang jeg kom dit, men ikke siste! Antelope park er uten tvil et sted alle burde reise til. Både pga. løvene, turene med løvene, hesterideturene i bushen, elefantridetur under fullmånen. Men også pga. alle de nye fantastiske menneskene og vennene man vil møte og få! Tusen takk til X-plore som får dette til for oss :)
Reisebrev fra 2012
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Lions, Rhinos & Elephants.