Et hardt matchet eventyr
Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.
For litt over seks uker siden satt jeg på et fly til Cape Town, uten noen egentlige forventninger. Riktignok ville jeg løyet hvis jeg sa at jeg ikke gledet meg, men med tanke på hva som ventet meg var jeg ganske nummen. Jeg hadde vært i kontakt med Goxplore en stund, som lovet meg «livets eventyr». Noe jeg hadde vanskelig for å kjøpe ettersom jeg nettopp hadde kommet hjem fra en tre måneder lang ryggsekktur med mine beste venner. Hvordan kunne et seks ukers opphold i Sør-Afrika slå tre måneder med sol, bading og festing?
Til tross for mine bekymringer, var det aldri noen tvil om jeg ville gå eller ikke. Først så jeg det nok som nok en virkelighetsflukt, en måte å komme seg vekk fra Sverige på igjen, dårlig vær og det tilbakevendende maset inni meg om at jeg må begynne å jobbe eller studere. Og tross alt hadde Afrika alltid fascinert meg. Mye på grunn av den veldig forskjellige, men åh så spennende kulturen. Men også de vakre og varme omgivelsene og det rike dyrelivet var noe jeg lengtet etter.
Så uten tvil, men også uten forventninger, etter en mellomlanding hjemme i to uker, satte jeg i gang igjen. Den store forskjellen fra min backpacking-tur var at jeg denne gangen var helt alene. I stedet for å gå med en haug med venner, gikk jeg nå helt solo. Dette betyr at jeg ikke hadde noen å stole på, eller forholde meg til, og er noe jeg virkelig kan anbefale. Ikke gå med en gjeng med venner som fortsatt henger hjemme hver dag, gå bort alene i stedet! Du lærer så mye mer når du blir tvunget til å gå inn i disse nye situasjonene og testene alene. I tillegg vil du ikke være alene, du vil møte utrolig mange interessante mennesker i samme situasjon å dele nye minner med. Når det er sagt, så synes jeg ikke det er feil om noen bestemmer seg for å gå sammen med en eller noen få venner.
Jeg husker da jeg landet på flyplassen, sliten og litt bortkommen, famlet meg gjennom sikkerhetskontrollen og ut, hvor det heldigvis var en med et skilt hvor det sto «Peterson». Jeg hoppet inn i en minibuss med et par andre turister som så ut til å ha omtrent like mye grep om situasjonen som meg og fikk beskjed om at jeg skulle gå av først. Vel fremme på hostellet var jeg både litt sliten og nervøs. Jeg ble møtt i døren av en mann i sekstiårene som minnet meg om en tatt fra en mafiarolle. Han viste seg å være vert for vandrerhjemmet og snakket raskt og med en typisk sørafrikansk aksent som gjorde at jeg forsto omtrent halvparten av det han sa. Jeg smilte og nikket og fulgte lydig med mens han viste meg rundt og hilste på alle de andre frivillige som for øyeblikket bodde på hostellet! Dagen etter min ankomst, en mandag, var det tid for en "orienteringsdag" hvor SATS, selskapet som styrer dugnadsarbeidet, ga oss alt for mye informasjon og ga oss en guidet tur i byen. Hvis det var noen usikkerhet om hva som ville skje før den dagen, ble den følelsen mangedoblet og vi var nå alle utrolig forvirret.
Så var det tid for prosjekter. Av de 10 personene som, da jeg kom, bodde på vandrerhjemmet, var det kun én annen som var registrert for samme prosjekt. Det er fordi selv om dere bor sammen, bruker dere tiden deres på forskjellige prosjekter. Noen hjalp til på en førskole i nærheten, andre jobbet på sykehus og så videre. Først var det bare jeg og en annen person som var registrert som idrettslærere ved skolen vår, vi ble senere introdusert for skolens 16 klasser, rundt 500 barn. Da den første klassen kom til timen, føltes det surrealistisk og veldig urimelig. 40 10-åringer skulle nå holdes i gang av to karer i tjueårene uten videre erfaring og uten utstyr heller. Dessuten kjente vi ikke hverandre fra før. De første dagene var også vanskelige, vi hadde problemer med å få barna til å lytte, delta og finne på morsomme øvelser og leker for dem. Men etter hvert ble dette bedre og bedre. Vi så etter spill på internett, spurte barna hva de ville gjøre og begynte å dele dem mellom oss for å lage mindre grupper. Mellom timene har barna pauser, eller intervaller som det heter der. Dette var, etter min mening, de beste øyeblikkene på dagen fordi man kunne tre ut av «lærerrollen» og «bare» være frivillig. Ansvaret føltes mindre og man fikk mer tid med hver enkelt. Så prosjektet var et skikkelig høydepunkt, og ble bedre jo lengre tid som gikk, samtidig ble vi frivillige som bodde sammen strammere for hver dag som gikk. Vi gjorde alt sammen! Dro på safari, gikk på markeder i byen, klatret i fjell, spilte beer pong og mer. Vandrerhjemmet var mer som en familie enn et herberge.
En vanlig hverdag kan se omtrent slik ut: Alarmen ringer klokken 06.45 (det kommer dog an på hvilket prosjekt du har), du står opp, spiser fruktost og gjør resten av morgenrutinen. Da holdt alle som skulle i samme retning seg sammen. Du kan gå til mange prosjekter, men vi måtte gå med minibuss, en allment kjent og veldig fleksibel måte å transportere på i Cape Town. Dessuten koster det bare en brøkdel av hva andre transportformer gjør. Prosjektet vårt startet kl 8.15 og vi var vanligvis der kl 8.00 for å hilse på alle barna før de startet og for å gjøre klar til timen. På en dag hadde vi i gjennomsnitt tre leksjoner (1 time hver) og to pauser (30 min hver). Skoledagen var over 14.30 og vi pleier å finne på noe etterpå også. For eksempel kan vi gå inn til byen, V & A Waterfront (Shopping mall) eller lignende. Noen ganger kunne vi ikke gjøre noe, så vi bare dro tilbake til vandrerhjemmet og hvilte. Mellom 5-6 var det kveldsmat og vi spiste nesten alltid sammen. Kveldene besto vanligvis av beer pong, UNO, dart, biljard eller film. Noen ganger dro vi ut til Long Street for å feste. Hvis du ville ha litt tid for deg selv, kunne du gå inn og legge deg i sengen din.
Avslutningsvis vil jeg virkelig oppfordre alle som tenker og har mulighet til å ta sjansen! Du vil skape minner for livet, møte mange venner og også gjøre noe som kommer andre til gode! Dette er virkelig definisjonen av en vinn vinn situasjon!
//Jesper Peterson
Reisebrev fra 2017 (Oversatt)
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig Sør-Afrika.