Mitt livs eventyr i vakre Zambia - Girls impact

Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.

Tre uker. 21 dager. Det var den korte tiden det tok for meg å bli forelsket i et sted, et land og et folk. Livingstone, Zambia, var helt fremmed for meg før jeg satte min fot der. Jeg hadde hørt om byens navn og om Victoriafallene. Jeg visste ikke mer om verken byen eller landet.

24. juli landet jeg i Livingstone, etter tre forsinkede flyreiser og uten min feilplasserte bagasje. En stund var ikke humøret på topp, men så snart jeg ankom Livingstone Backpackers og hjemmet mitt de neste tre ukene, snudde det. Alle var så varme og hjelpsomme. Jeg fikk låne alt jeg ville, og det var - til min store hell - et shoppingområde bare noen få minutters gange fra hostellet vårt. Der kunne jeg kjøpe hygieneartikler, håndklær og andre ting. Akkurat som hjemme. Det ante jeg ikke før jeg dro, noe som kunne ha spart mye plass i bagasjen til andre ting å ha med for eksempel til barna.

Så snart jeg kom meg til rette på rommet mitt, som jeg delte med 7 andre jenter, var det på tide å begynne å bli litt bedre kjent med det nye hjemmet vårt. Jeg og de nye frivillige som kom samme dag som meg ble guidet i området der vi bodde mens vi fikk informasjon om hvor alt vi skulle bruke til daglig var. Etter dette fikk vi en introduksjon om organisasjonen og prosjektet vi valgte å jobbe med. I mitt tilfelle var det Girl Impact.

For ikke å bli langdryg i beskrivelsen av hvordan en dag så ut, skal jeg holde det kort. Hver dag fungerte stort sett likt. De sto opp, tidlig. Spiste frokost sammen med andre frivillige og forberedte seg på morgenskiftet. Etter morgenvakten, som pleide å vare i rundt tre timer, var det på tide å gå tilbake til overnattingsstedet for lunsj og litt hvile. Lunsjpausen kunne variere avhengig av prosjektet du jobbet med, men alle hadde vanligvis rundt to timer til å spise og hvile litt ved bassenget. Denne tiden skal også fungere som forberedelsestid for ettermiddagsvakten. Vi kom sammen i gruppene vi skulle jobbe i for å gå gjennom hva vi skulle gjøre på akkurat den økten. Så ble vi kjørt til stedet der vi skulle jobbe. Ettermiddagsøktene varierte tidsmessig, mellom 2-3 timer. Vi ble hentet av sjåførene våre og dro hjem! Hjemme igjen ble det tid til å hvile, henge med andre frivillige, henge ved bassenget eller hvorfor ikke besøke et lokalt marked. Middagen ble servert rundt kl 18 og alle spiste sammen, som en stor familie, hvor vi delte alle dagens begivenheter.

Selv om ukedagene rent praktisk så like ut, var ingen dag lik. Hver dag ventet på nye utfordringer, nye ansikter, nye opplevelser og masse nye refleksjoner. Spesielt for et slikt prosjekt som Girl Impact. Vi hadde veldig varierte dager. På formiddagen fikk vi møte en gjeng med unge jenter for å undervise om puberteten og alt det innebærer, og på ettermiddagen gå gjennom enkel økonomi og budsjettering med en gruppe kvinner som jobbet med å starte sine egne guidede turer i en landsby i Livingstone. Dagen etter kunne vi starte med å være ute på marka for å lære en annen jentegjeng alt om gårdsdrift, mens ettermiddagen ble brukt med unggutter som snakket om likestilling. Med andre ord – vi gjorde alt og litt til. Vi fikk også muligheten til å være kreative og tenke utenfor boksen. Vi hadde en helt annen frihet enn de andre prosjektene. Og det at vi ikke sto i et klasserom hele dagen var veldig imøtekommende og førte til friere timer utenfor fire vegger.

Girl Impact er, etter min mening, det viktigste prosjektet på bakken. Det er vanskelig å forstå hvilken forskjell det gjør før man er der og virkelig ser endringen med egne øyne. Unge jenter er fremtiden. Å øke selvtilliten deres, lære dem opp om viktige områder, snakke åpent om tabubelagte emner og bare være der for dem er en så viktig jobb, men ikke alltid åpenbar. Unge jenter og kvinner lever ofte i skjul. I de undertrykte. De lever et liv som mannen har bestemt seg for at de skal leve. Vår jobb, hos Girl Impact, er å bryte denne eksklusjonen, og det gjøres med utdanning og veiledning – både for unge jenter og unge gutter.

Vi jobbet ikke hele tiden. Vi hadde ganske mye fritid uansett. Som hverdagskvelder og helger. Den gang var det nok av aktiviteter å bruke tiden på. Jeg var blant annet på de lokale markedene, hvor man kunne finne vakre stoffer og pyntegjenstander, for ikke å snakke om alt det fine håndverket. Smykker og klær i overflod samt mat og krydder. Victoria Falls, eller Mosi-oa-Tunya som det kalles av lokalbefolkningen, var selvfølgelig et must. Jeg klarte to besøk der. En til selve parken for å vandre rundt og se de storslåtte fossene i symbiose med naturen rundt. Og et besøk til Angel's pool, et naturlig dannet basseng som ligger på toppen av fossen. Besøket der var virkelig verdt all verdens tid og penger. Vi gikk opp på steinene rett ovenfor fossen, og selve følelsen jeg opplevde der kan ikke engang settes ord på. Vi tok bilder og filmet, lo litt sjokkert av alle inntrykkene, ble helt gjennomvåte av vannet som falt på oss fra de enorme vannmassene og svømte i det såkalte Englebassenget. Det hele ble avsluttet med en fantastisk god frokost i et herlig telt rett ved steinene. En annen aktivitet som jeg og mange andre frivillige gjorde var Sunset Cruise, hvor du kjører en stor båt langs Zambezi-elven og ser på solnedgangen. Langs elvekanten så vi elefanter, flodhester og krokodiller. Det var en rolig og veldig vakker opplevelse der vi også fikk

nyte mat og drikke. Hele mitt opphold som frivillig i Zambia endte faktisk i nabolandet Botswana. Vi var en hel gruppe som dro dit på safari i Chobe nasjonalpark. Vi opplevde helt utrolig utsikt, alle dyr du kan tenke deg og fikk overnatte i små telt midt i parken. Vi spiste sammen rundt et varmende bål om kvelden, under den mest stjernehimmel jeg noen gang har sett og hørte samtidig alle slags dyr rundt oss. Det var noe helt spesielt, og jeg ville gjort det igjen uten tvil. Denne safarituren var to dager lang, og vi kom tilbake til Livingstone litt slitne, men utrolig glade etter alt vi hadde sett. Afrikas natur og dyreliv er det beste du kan oppleve!

Jeg kunne skrevet en bok om ukene mine i Zambia. Det jeg nå har delt er egentlig bare overflaten av alt jeg egentlig vil fortelle deg. En ting som er sikkert er at det har vært de beste ukene i livet mitt. Og så har jeg opplevd mye før dette. Livingstone er en helt annen verden enn den hjemme i Sverige. En helt annen verden enn det komfortable samfunnet som vi i den vestlige verden er vant til. Jeg har opplevd så mye elendighet, så mye tragedie, livshistorier som snudde opp ned på verden. Men på samme tid, så mye kjærlighet, varme og lykke at hjertet mitt nesten ikke kunne takle det. Jeg har aldri følt meg så hjemme på et nytt sted som jeg gjorde i Livingstone. Å si farvel til ansatte i African Impact, min frivillige familie og lokale innbyggere var blant de verste tingene jeg har gjort. Tårene rant og magen min vred seg. Jeg følte fortsatt inni meg at det ikke var farvel for alltid. Jeg kommer tilbake. Det er det sikreste i livet mitt akkurat nå. Jeg vil gå tilbake. Og kanskje vi møtes der?

Har du vurdert å gå som frivillig? Har tanken streifet deg? Bare gå. Gjør det. Tiden du tilbringer i Afrika og menneskene du møter vil forandre deg og din måte å tenke på for alltid.

//Emma Ivarsson