Uten tvil det beste jeg har gjort på 22 år

Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.

Uken før jeg dro var jeg som en ustabil følelsesmessig berg-og-dal-bane. Det var i hvert fall slik det føltes.

I løpet av omtrent en måned fikk jeg en idé, bestilte reise, sa opp en fast jobb som jeg elsker og signerte en kontrakt om å leie ut leiligheten min. Shit. Så slo det meg. Hva om jeg ikke liker det? Hvordan pakker jeg for åtte uker i en ryggsekk? Er åtte uker for lenge? Var det ikke veldig dyrt? Hva om jeg ikke finner jobb når jeg kommer hjem? Spørsmålene stoppet aldri og jeg ringte nok mamma minst to ganger om dagen og snakket, spurte, gråt og bekymret meg over alt!

Dagen kom og jeg satte meg på flyet som tok meg 15 timer unna. Til Zimbabwe i Afrika. På flyplassen vinket en fyr med et stort smil og vi (meg og to andre) hoppet fornøyd inn i bilen hans. Jeg husker Linnea spurte meg "vet du hvor lang tid det tar før vi kommer" og jeg svarte rundt en time. Syv timer senere uten det minste tegn på at vi var kommet, begynte jeg å lure på hvorfor jeg hadde tatt et fly til Zimbabwe og satt meg i en fremmed persons bil? Hadde han i det hele tatt et skilt eller et merke som viste at han var fra Antelope-parken? Jeg kunne ikke huske. Etter nok en time var vi endelig framme og all angst forsvant i løpet av noen sekunder. Etter en stund lærte jeg at dette kalles afrika-tid og det er noe jeg har kommet til både å elske og hate haha.

I dag er det 11 dager siden jeg forlot Zimbabwe og jeg kan uten tvil si at det var det absolutt beste (og verste) jeg noen gang har gjort i mine 22 år. Mine åtte uker (fire med løvene og fire med Community) var akkurat passe og verdt hver krone jeg brukte.

Å starte hver morgen med en tur med løvene eller elefantene før frokost var magisk. Å kunne hjelpe til i det daglige arbeidet som å reparere veiene, rydde eller lete etter feller gjorde at man forsto at man virkelig gjorde noe nyttig. Å få møte og tilbringe tid med alle de fantastiske barna på skolene og se hvor villige de var til å lære var rørende. Å få tilbringe tid med og bli kjent med de unge som bor på gata var noe av det vanskeligste, men også det vanskeligste å si farvel til. I tillegg til det fikk jeg også oppleve å lære å håndtere en hest (selv om jeg gråt minst fire ganger), sove på høyballer under stjernene, se Viktoria Fallen, bli innlagt ved to anledninger og bli utnevnt til sykehushopper, spore neshorn. i bushen, hjelpe til på sykehus, gjøre hjemmebesøk, feire påske i kirken, holde pyton (gråter selv da haha), fått diplom for å spise larve og mye mye mer.

•••••••••••••

En dag hadde vi flyttet rundt 300 høyballer og 130 sementsekker, før lunsj(!!) og to dager til i samme uke løftet vi rundt 3000 murstein. Den siste dagen hadde jeg bestemt meg for å ta det med ro da jeg kjente håndleddsskaden min tidligere, men jeg tok raskt den avgjørelsen tilbake. Fem tolv år gamle gutter kom løpende barbeint gjennom skogen for å hjelpe. De løftet og kastet murstein inn i varmen uten å klage og så klarte jeg ikke å klage lenger.

••••••••••••••

Jeg kunne sikkert skrevet i det uendelige om turen min til Afrika men jeg stopper her og oppfordrer heller dere som leser dette og tenker på denne eller en lignende tur til å GJØRE DET. Ikke nøl. Du kommer nok til å le og gråte mye, men sånn er det å oppleve og bli kjent med andre land og kulturer. Du vil få både minner og venner for livet!

Malin Videgård

Reisebrev fra 2017 (Oversatt)

Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Kids & Lions.