Seksti dager med glede i livet

Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.

Jeg står i matbutikken en ettermiddag og skal velge en ny juice til frokost. En eldre kvinne kommer bort til meg med en pakke litchijuice og spør meg på gebrokkent engelsk hvilken farge juicen har. Jeg svarer henne at jeg ikke visste det. Hun takker meg, og vi skilles. Et øyeblikk senere, på turen tilbake til vandrerhjemmet, løper den samme kvinnen bort til meg. Jeg hilser på nyanja (det lokale språket) og hun viser meg at hun har kjøpt juice, fra røde druer. Vi skal ha nattverd i kirken, forklarer hun. I løpet av våre tre minutter sammen svarer jeg på alle kvinnens nysgjerrige spørsmål. Når jeg nevner at jeg bor lenger opp i veien, lyser hun spesielt opp. Datteren min ble sponset av deg, sier hun. Kvinnen forteller at datteren fikk sponset alle skolepengene i løpet av det første året på universitetet. Hun skal bli lærer. Før jeg forlater henne, velsigner kvinnen meg for arbeidet mitt i landet hennes og ønsker at jeg skal komme tilbake i fremtiden.

Mange lurte på når jeg kom hjem hva som hadde gjort størst inntrykk på meg under turen. Selv om det er veldig vanskelig å oppsummere i et par setninger, tror jeg det var de små øyeblikkene jeg hadde med andre mennesker. Som med kvinnen og druesaften. Ubetalelige møter som du opplever som frivillig medarbeider.

Jeg tilbrakte to måneder i Livingstone på slutten av 2016. Jeg hadde det privilegium å være lærerassistent for en sjette klasse i en kommunal skole. Mesteparten av tiden var jeg med på å undervise i engelsk og matematikk, men jeg hadde også flere timer i geografi og en i svensk kultur. Hver morgen mellom åtte og elleve jobbet jeg på skolen. Klassene hadde allerede startet da jeg kom, så dagen min startet vanligvis med å sitte og høre på briefinger. Deretter fulgte mye korrigering og forklaring av oppgavene, og noen ganger hadde jeg egne anmeldelser basert på neste kapittel i læreboka.

Min morgenrutine endret seg aldri. Ettermiddagsaktivitetene endret seg imidlertid hver dag. Fordi ressursene er så knappe, går de fleste barn bare en halv dag på skolen. Så ettermiddagene ga plass til mobil fritid da vi bygget opp ulike skoler. Jeg spilte også UNO med Mastercheater, delte ut alt for mange klistremerker på matteklubb, malte elefanter med en fjerdeklassing, og lærte Emmanuel at lydene i det fonetiske alfabetet ligner på lyden du lager når du får et uventet slag i magen . (Selvfølgelig ble det ikke brukt noen egentlig vold i undervisningen).

Som frivillig gir du mye av deg selv til prosjektene du jobber med. Noen ganger er det skuffelse og frustrasjon, som når bare en håndfull elever møter opp på matteklubb, eller når mangel på midler gjør at byggingen av felles dusjanlegg står stille i ukevis. Men all tålmodighet og kultursammenstøt i verden holder fortsatt ikke mål med all kjærligheten, takknemligheten og livsgleden du får tilbake. De to månedene mine i Livingstone har vært de beste i livet mitt, og jeg gleder meg til å reise tilbake.