Camilla fortsetter eventyret Ecuador del 2

Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.

Etter å ha opplevd så mye, trodde jeg ikke det var mulig at Ecuador kunne levere enda mer glede, men eventyret mitt fortsatte og jo lenger jeg tilbrakte i Ecuador, jo mer elsket jeg landet. Når det er sagt, var det med noen tårer jeg forlot Galapagos, men nye eventyr ventet og jeg gledet meg veldig.

MONTANITA
Velkommen til Montanita - et lite hippy sted på kysten hvor mange backpackere samles. Vi reiste med bil fra flyplassen i Guayaquil til Montanita rett etter oppholdet på Galapagos. Det tok ca 3 timer, men veiene var veldig gode så det var ikke så vanskelig. Ved en av bomstasjonene vi passerte var det folk som solgte frukt, nøtter og andre ting jeg ikke engang kunne oppfatte, og det ble satt pris på! Et helt rør med mango, sikkert 3 store mango koster bare 1 dollar! Vi kjøpte og spiste dem selvfølgelig og de var fantastisk gode! De beste mangoene jeg noen gang har hatt hvis jeg skal være ærlig.

Etter å ha reist hele veien fra Galapagos direkte til Montanita, var vi ganske utslitte da vi ankom og klokken var allerede som åtte på kvelden, men våkne som vi var dro vi selvfølgelig rett ut for å spise middag og speide ut denne surfen - hippy - backpacker's hi! Dette stoppet Montanita gjøres også som en del av kurset "reisende klasserom".

Jeg må si det var veldig hyggelig å komme til "la playa" og bare alle inntrykkene fra alle forskjellige typer mennesker gjorde meg glad. Dere som har vært i Australia kjenner sikkert til Byron Bay, og det var litt av følelsen man fikk her faktisk.
De fleste turister som kommer hit har som regel et opphold på litt over noen dager/en uke, men mange blir sittende fast og blir mye lenger enn det, og jeg forstår hvorfor. De fleste kommer hit for å lære spansk men kombinerer selvfølgelig også dette med å lære å surfe eller danse. Stranden er lang og har noe for enhver smak. Noen surfet andre danset salsa og noen tok det bare med ro. Klimaet var fantastisk, vi kom på kvelden, men alt vi trengte var shorts og flipflops fordi det var varmt og godt.
Klimaet har virkelig vært variabelt her i Ecuador, for eksempel sies det at Quito kan ha alle årstider på en og samme dag, noe som ikke gjorde det lettere når man pakkede.

Barene, klubbene og restaurantene var åpne til langt på natt, og gateselgerne som solgte alt fra håndlagde smykker til lommebøker forsynte seg med alle turistene. Jeg ble sjokkert over alle argentinerne som var overalt og faktisk ikke bare i Montanita, de slo ofte leir på strendene, noen ganger med hele familien, og jobbet hardt dag og natt. De skilte seg på en eller annen måte ut fra mengden.
Etter å ha danset hele natten bar det hjem med slitne ben til vår fine cabana (liten hytte omgitt av grøntområder og frodig hage), det er faktisk her våre frivillige bor når de kommer til Montanita på vårt "reisende klasserom"-konsept.

Dagen etter var det tid for å besøke den spanske skolen og også stedet for surfetimer. Jeg ble veldig imponert over skolen og lærerne, og jeg følte umiddelbart at jeg kunne tenke meg å bli her for å lære språket, surfe og bare leve i øyeblikket. Gud, så fantastisk, hvorfor passet jeg ikke før jeg fikk barn, spør du kanskje?

Da både jeg, Elin og Harald likte Montanita stort, var vi i valget og kvalifiseringen til å overnatte en ekstra natt, men dette ville bety at vi ville gå glipp av Cotopaxi-turen vår,,, hmm dette måtte vi bare tenke på... ..

Etter disse dagene vet jeg med sikkerhet at våre frivillige vil ha det bra ikke bare i Montanita, men i hele Ecuador. Hjertet mitt har begynt å slå et ekstra slag for landet, for folket, selvfølgelig språket og musikken & dansen. For et fantastisk land, for en kultur, så fascinerende men annerledes, varm og lidenskapelig og utrolig mye å se og oppleve til tross for den lille overflaten. Lenge leve Ecuador!

Dag 9 / Cotopaxi - vulkanvandring
I dag besøkte vi Cotopaxi - og jeg kom meg opp til base camp ;)
Klokken ringte 05:55 men jeg hadde selvfølgelig allerede våknet, hvorfor er du våken og våken på dette tidspunktet, jeg er aldri hjemme.

Vi ble hentet halv åtte så bar det avgårde til Cotopaxi-provinsen. Vi stoppet først for litt frokost på et koselig gjestehus ute på landsbygda. De hadde lamaer ute i "hagen", det var faktisk veldig kult å se.

Det som har vært vanskeligst før Ecuador har vært pakkingen. Ettersom alle fire årstidene kan skje på en dag, forstår du sikkert hvilket prosjekt det var å pakke, og spesielt når det ville være veldig kaldt i Cotopaxi. Og ja, det var kaldt. Glad jeg tok med nok klær! Vi kjørte bilen opp til ca 4500 meter så resten opp til 4864 måtte vi gå.
Det var bare rundt 300 meter, men mens vi sikksakk var det betydelig lengre.

Med en gang jeg hoppet ut av bilen ble jeg helt svimmel og det gjorde Elin også. Veldig merkelig følelse. Vi fikk beskjed om å gå veldig sakte og forsiktig. Luften var veldig tynn her oppe. Å drikke vann nå og da og ha litt sjokolade var et must. Dette var ikke en konkurranse, sa guiden, men du bør lytte til kroppen din, hvis du følte deg dårlig, skulle du gå ned igjen. Ingen spørsmål om det. Hjertet slo tredoblet og jeg kunne høre hjertet mitt kjempe for oksygen, nesten ekko i ørene mine, uten å overdrive! Det var bare å stoppe opp og puste rolig, restituere seg litt og gå sakte opp igjen. Det var meg, Elin, Harald, Carlos en kar fra Venezuela og guiden vår Jeraldo som sakte og sikkert tok oss opp mot basecamp.

Når vi så huset var det som en utgivelse...shit så nærme vi var nå og vi skulle knulle oss :) Det var store high fives når føttene våre nådde 4864 meter, og jeg tror vi alle var veldig stolte og glade med innsatsen vår! Et par bilder og en varm sjokolade, så var det på tide å gå ned igjen. Nedstigningen gikk ganske raskt, ca 1,5 time opp og 30 minutter ned, ganske stor forskjell.

Vel nede ved bilen skulle vi komme til bunns med terrengsykkel, men siden ryggen ikke var den beste hoppet jeg over den aktiviteten. Men plutselig snudde været, det ble supertåke og vi kunne stort sett ikke engang se hånden foran oss, så vi hoppet alle inn i bildet og måtte kjøre ned til tåken lettet. Så hoppet de modige deltakerne ut, slengte på seg sykkelhjelmene og hoppet på terrengsyklene. Så syklet de ned bakkene. Det var viktig å ta det forsiktig da det var svingete veier, steinete og ganske uklart og fortsatt tåkete.

Turen tilbake til Quito var magisk! Med musikk som Enya i hodetelefonene, en utsikt så vakker at det føltes som om du falt i transe og mine tanker om Ecuador og det jeg fikk oppleve i disse dager – WOW, jeg ble/er helt frelst.
Det var trist å forlate Ecuador, men samtidig visste jeg at nye eventyr ventet, jeg skulle videre til Costa Rica!

For de av dere som tenker på å reise til Ecuador, slutt å tenke, bare gå. Du vil absolutt ikke angre på det.

Reisebrev fra 2013 (Oversatt)

Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig Ecuador.