To timer til postkassa i Ghana.
I november dro jeg, Jeanett på jobbreise til Ghana!
Det første som møtte meg da jeg kom ut av flyet i Accra var kaos! Noe jeg egentlig hadde sett for meg. Utenfor flyplassen var det MYE folk og da mest sjåfører som prøvde å kapre slitne reisende til sine tomme seter. Jeg fant min fyr og han ba meg vente litt. En politimann kom for å be meg flytte meg (sto visst i veien) og en annen mann kom meg til unnsetning og forklarte at jeg ventet på noen. Vennligheten er noe som går igjen i Ghana, virkelig! Skal også sies at ALLE ønsker deg velkommen – "Akwaaba", vil du høre mye!
Jeg kom frem til Pink Hostel på kvelden. Dette er også der frivillige bor under orienteringsdagene i Accra. Hotellet har helt OK- standard i mine øyne, men dog god standard i Ghana. Du har en seng å sove i, vestlig toalett og dusj (muuulig det ikke er så mye varmt vann).
Første dagen startet jeg dagen med en enkel frokost og pulverkaffe (Obs! vanskelig å få tak i "ordentlig" kaffe). Etter frokost møtte jeg noen av de frivillige, deriblant en norsk jente som jeg har sendt. Det er så utrolig gøy å prate med frivillige når de faktisk er på stedet! Alle jeg pratet med har og har hatt en fantastisk opplevelse! Etter noen samtaler ble jeg møtt av partneren vår. Jeg fikk beskjed om at vi skulle kjøre til noen prosjekter i løpet av dagen. Fint! Tenkte jeg, uvitende om at jeg hadde ca 12 timer kjøring foran meg. Ghana er "skikkelig" Afrika, og her er "Africa time" helt uungåelig, så her er det bare å stresse ned med en gang.
Er det noe jeg også lærte fort, som jeg med en gang kan tipse deg som skal reise til Ghana om, så er det at du må ta vare på egne behov. I Norge er vi vant til å kanskje være litt ydmyke og ikke være til bry (i hvert fall så er jeg sånn). Etter to timer i kø og 40 grader ute kjente jeg at tørsten meldte seg, men jeg ville ikke at vi måtte stoppe bilen pga meg. Etter en stund kom det flere mennesker utenfor bilen som solgte poser med vann. Partner forklarte meg at dette er rent vann og kjøpte en pose gjennom vinduet. YES! Vann, endelig, tenkte jeg, men hun kjøpte bare til seg selv... og jeg satt fortsatt med en hals så tørr som sandpapir. Jeg så heller ikke flere som solgte vann, men om jeg hadde lyst på treningshjul, tepper eller nøtter (og alt mulig annet), så kunne jeg bare rulle ned vinduet. Etter en liten stund sa jeg i fra. "I need water, now!". Det tok ikke lang tid før de hjalp meg og vi rullet ned vinduet og jeg fikk slukket tørsten. Husk å si i fra når du må på do også. Apropos det, så vil du se damer (og menn selvfølgelig) som står!! og tisser i veikanten. Det finnes faktisk kvinnelige urinaler. Jeg er fortsatt usikker på om jeg brukte det riktig.
Når du først finner ut hvordan ghanesere tenker og lever, så er det mye lettere å forholde seg til kulturen og menneskene. Det tar litt tid, fordi Ghana er så himla annerledes enn Norge og det er veldig lett å få kultursjokk. Ting som f.eks kan virke frekt for oss, kan være helt normalt og omvendt. Et eksempel på dette er at ghanesere (og folk i andre afrikanske land) "hveser" til hverandre. Første gang jeg ble "hvest" til ble jeg litt satt ut og likte ikke dette i det hele tatt, men det viser seg å bare være en svært effektiv måte å få noens oppmerksomhet på! Kanskje jeg skal begynne å "hvese" for å få oppmerksomheten til samboeren min når han ikke hører etter. Hadde vært effektivt.
Det er veldig mye jeg kan si om Ghana og kulturen – den er rett og slett skikkelig fascinerende! Alt skjer manuelt, og da mener jeg alt. Det jeg hang meg mest opp i er at hver familie (hvert fall de som er registrert) har en postboks på det lokale postkontoret. Det vil si at de fleste må gå 1-2 timer én vei for å hente posten sin. Det minner meg egentlig litt om reklamen til DNB "da jeg var ung" og Ghana er tipp tipp oldefar i hornet. Utrolig kjedelig dersom det ikke er post da... Det som er mest fascinerende er at det virker ikke som de har noe i mot det. De har rett og slett en helt annen tidsoppfatning enn det vi er vant til. Jeg blir jo utålmodig hvis jeg må vente på bussen i mer enn 5 min... I Ghana fikk jeg en liten realitetssjekk, i tillegg til det jeg liker best ved å reise – få ting i perspektiv.
Det som er helt sikkert er at Ghana virkelig trenger den hjelpen de kan få. Gjennom frivillighetsprosjektene hjelper vi faktisk mange. Jeg visste jo dette fra før av, men det var utrolig å se med egne øyne hva dette faktisk betyr for de som mottar hjelpen. De fleste prosjektene jeg var innom var det åpenbare mangler. På alle skolene mangler bøker (veldig mange som kun har små tavler eller ingenting), manko på lærere, noen steder mangler vegger og eller gulv, og det som går igjen overalt er at det er altfor mange barn per klasserom. Noen barn sitter faktisk på gulvet. Så det er ingen tvil om at frivillige virkelig hjelper noen av de menneskene som trenger det mest.
Et av prosjektene vi var innom drives av en mann som selv har vokst opp på gata. Han har rett og slett brukt sin egen erfaring og vier nå livet sitt til å hjelpe barn som vokser opp på gata. Barna får komme til førskolen hans, noe som vil øke sjansene deres til å faktisk gå på skole i fremtiden. I tillegg har de en plass å gå til hver dag i stedet for å vandre gatelangs. Barna er inndelt i nivåer ut i fra hvor flinke de er og hvor lenge de har vært der. Ting er så veldig annerledes og jeg tror at om man skal jobbe som frivillig her så vil man få utrolig mye igjen få å ha et åpent sinn.
Etter å ha besøkt flere prosjekter i og rundt Accra tok jeg innenriks fly til Tamale. På den måten så fikk jeg også besøkt prosjekter nord i Ghana. Her besøkte jeg flere skoler (her også vil jeg si at det meste mangler), et kvinnesenter (stort sett kvinner som har blitt gravide i tenårene) der kvinnene kan lære seg å sy, klippe hår eller andre ting som kan være samfunnsnyttig, og en skole for fysisk utviklingshemmede i 20-30 årene som har blitt "gjemt" bort av foreldrene fordi de skammer seg (målet med skolen er å lære elevene å fungere i samfunnet på en eller annen måte).
Etter to intensive dager i Tamale tok jeg bussen tilbake mot Accra. Bussene er super fine og veldig god standard, så selve bussen var ikke noe problem. Igjen, så er jeg glad for at ghanesere er veldig hjelpsomme, fordi det er ikke alltid like lett å skjønne logikken i alt. Det var en mann på bussholdeplassen som omtrent holdt meg i hånda hele veien og fortalte hvor jeg skulle gå og hva jeg skulle gjøre. For det første så hadde jeg visst overvekt og måtte betale ekstra for bagasjen. De hadde dobbelbooket setet mitt og jeg tapte kampen om den vindusplassen. Jeg endte opp ved siden av mor og en baby (ikke vindu). De første timene var begge to veldig søte, men etter 8 timer og at babyen først prøvde å dra ned min topp for å få pupp og deretter kastet opp på både mor og meg, så var jeg lei. Det skal også sies at doen på bussen var ødelagt, så hver gang noen måtte tisse, så måtte bussen stoppe. Folk tisset faktisk i flokk. Jeg ventet til jeg fant en kvinnelig urinal. Det var sykt deilig å komme frem til hotellet etter 10,5 timer.
Den siste dagen i Ghana besøkte jeg et nytt prosjekt som skal bli en barnehage. I tillegg så vi på et par gjestehus som muligens skal bli hus frivillige kan bo i. Både vertsfamiliene og disse husene har bra standard (ikke forvent norsk standard altså), og her går det helt fint an å bo!
Jeg sitter igjen med utrolig mange inntrykk og opplevelser på kun få dager og jeg kunne skrevet mye mer. Frivillige som er der over mange uker, bør vurdere å skrive bok. Jeg kan virkelig anbefale å reise til Ghana for deg som vil oppleve noe helt annet og som har lyst på flere utfordringer. Det tar litt tid før man kommer "inn" i kulturen, senker skuldrene og har tålmodighet til å vente på bussen i (mye) mer enn 5 min, men det er så verdt det og opplevelsene man får igjen er helt unike!
- Jeanett, programkoordinator GoXplore
Reisebrev fra 2016
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig Ghana.