I en bestevenninnes ånd
Denne turen begynte egentlig for lenge siden, den gangen bestevenninnen min fortsatt var her. Jeg husker at vi snakket om drømmer, hva vi ville gjøre med livet. Hva vi hadde gjort, og ikke gjort. Meningen med det hele.
Det var en samtale på både godt og vondt. Vi visste begge to at hun ikke hadde lenge igjen, kanskje noen måneder, kanskje mindre. Hun hadde kreft og var veldig syk, og der satt jeg med hele livet mitt foran meg. Jeg følte meg dårlig, og tenkte mer enn en gang at vi skulle ha byttet plass. Men det er ikke noe man kan styre. Det er da hun spør meg; "Hva er din største drøm?".
Og vi vet egentlig svaret begge to: Jeg vil ut i verden. Møte mennesker. Jobbe. Gjøre en forskjell.
Hun spør: "Hvor? Hvor har du lyst til å dra?" Det vet jeg egentlig ikke helt, sier jeg. Jeg vet bare at jeg har lyst på noe annerledes, et land jeg aldri har vært i før, og et sted hvor jeg kan jobbe med min store lidenskap, barn med spesielle behov. Jeg trenger ikke å si noe mer, og så er det i gang.
Hun setter frister for meg, og kanskje litt for seg selv også. Nesten hver dag spør hun meg hvor jeg skal reise og når jeg skal reise. Så dukker det plutselig opp en dag, dette lille landet i Sør – Amerika. Ecuador. Det høres spennende ut tenker jeg. Dette landet vet jeg ingenting om. La oss undersøke mer. Er det noen spennende prosjekter der? Og så, innimellom mye annet på en side om prosjekter i Ecuador, lyser det mot meg: "Senter for mentalt og fysisk handikappede barn", og jeg tenker: "Ja, det er hit jeg skal!" Jeg vet det bare med en gang. Bestevenninnen min blir veldig glad og stolt. Jeg melder meg på med en gang, uten å tenke på jobben min eller noen ting. Reise skal jeg uansett, tenker jeg. Og mot alle odds får jeg permisjon fra jobben. 2 måneder gir de meg. Januar og februar, 2015. Jeg vet ikke hvem som blir mest glad, om det er bestevenninnen min eller meg. Men glade blir vi i hvert fall begge to.
21 august, 2014. Bestevenninnen min dør, etter en lang og tapper kamp. Jeg må fortsette.
3 januar, 2015. Jeg sitter på flyet som skal ta meg til Quito, hovedstaden i Ecuador. På skulderen min, sitter bestevenninnen min og følger med. Jeg har et lurt smil om munnen. Det er nå det starter. Min store drøm. Og det er hennes fortjeneste.
Quito, Ecuador
Mitt første glimt av Ecuador og Quito
Det første som fasinerer meg er landingen, der vi snirkler oss ned mellom alle de høye fjellene og de veldig grønne markene. Dette kan jeg like tenker jeg. På flyplassen blir jeg og reisefølge plukket opp. Jeg har vært så heldig å reise nedover sammen med en annen norsk jente, og vi finner tonen umiddelbart. Etter en biltur med mye skravling. vanndrikking og litt bildetakning kommer vi frem til stedet vi skal bo. Jeg føler meg hjemme nesten umiddelbart. Det er rart med det, hvor fort et nytt sted kan føles som hjemme.
Allerede den første uken opplever jeg mer enn jeg kunne forestille meg. Jeg blir kjent med fantastiske mennesker, begynner på spanskkurs, danser salsa for første gang, besøker gamlebyen i Quito, oppdager utallige markeder og parker, får en smakebit av Ecuadors uteliv, og sist men ikke minst så bestiger jeg verdens største aktive vulkan – Cotopaxi. Når jeg står der på 5000 meter, føler jeg virkelig at jeg er på toppen av verden og kan klare alt.
Stolt - på 5000 meter!
Etter en meget innholdsrik første uke i Quito, tenker jeg at det er lite som kan toppe den, men der tar jeg grundig feil. Jeg aner lite om alle opplevelsene jeg har foran meg. Neste stopp blir Porto Quito, hvor vi tilbringer uke nr 2 av det reisende spanskkurset.
Puorto Quito, Ecuador
Det er et slitent reisefølge som endelig kommer frem til Porto Quito. Det første jeg tenker er at jeg har tatt på meg alt for mye klær. Porto Quito er varmt, og fuktig. Veldig fuktig. Til tider også meget vått, når himmelen bestemmer seg for å åpne alle slusene. Det er også mange innsekter, litt for mange til tider. Jeg tror aldri i livet at jeg har hatt så mange myggestikk som etter den uka i Porto Quito. Selv om myggsprayen ble flittig brukt. Men det var absolutt verdt det. Porto Quito var utrolig flott og veldig avslappende.
I Porto Quito har jeg alt for mye spansk med en litt streng lærer, jeg bader i et fossefall, går en alt for lang tur uten solkrem, spiller mye kort, soler meg, lager sjokolade av kakaobønner, leser bok i forskjellige hengekøyer eller andre deilige stoler, spiser fantastisk god mat og smaker på mange spennende frukter, blir veldig godt kjent med de andre i reisefølge (å ikke ha internett er veldig sosialt!), lager min egen ring og mitt eget armebånd (armebåndet taper jeg dessverre i kortspill senere på kvelden), og så ser jeg mange forskjellige dyr, utrolig natur og får nærkontakt med mange ikke alltid like hyggelige innsekter.
Jeg lærer meg også det kuleste spanske ordet – CHEVERE!
Utrolig flott i Puorto Quito.
Montanita, Ecuador
Stopp nr 3. Montanita. Etter å ha tatt den mest strabasiøse bussturen i mitt liv. Det anbefales virkelig ikke å sette ut på en 8 timers busstur, pluss en busstur på rundt 3 timer etterpå, i en smule bakfull tilstand. Det dummeste jeg gjorde på denne turen, men vi kom da frem tilslutt, og når vi endelig kom frem ble bussturen fort glemt, for Montanita var noe for seg selv.
I Montanita var det alle slags mennesketyper i en herlig mix, og meget laidback stemning.
De desidert kuleste spansklærerne på hele turen fant jeg her. Jeg surfet også for første gang i mitt liv, noe som knærene mine likte særs dårlig, så det ble dessverre bare med den ene gangen. Jeg badet masse, og solte meg mer enn jeg pleier å gjøre i løpet av en norsk sommer (det sier noe om hvor lite jeg pleier å sole meg!). Jeg ble faktisk brun, vel og merke brun til meg å være. Det var ingenting i forhold til mitt reisefølge!
Montanita bød også på noen interessante fester, og mange morsomme nye bekjentskap. Montanita hadde også den beste lunsjen ever. Hva sier du til ferskpresset juice, enorme fruktskåler og pannekaker?
Jeg er også stolt av mine 3 vellykkede forsøk på å få ballen over nette når vi spilte "bassengvollyball" (jeg har aldri vært spesielt atletisk!). I Montanita unnet vi oss også massage den siste dagen, noe som ble en spesiell opplevelse, først og fremst fordi man måtte være helt naken, og for det andre ble min stakkars kropp mørbanka av alle de rare stillingene hun ville ha mine armer og bein i.
Bare for å komme med en avrunding – Montanita var veldig interessant. Både på godt og vondt.
Ingen dum lunsj dette!
Bok, kald drikke, parasoll og strand – livet er herlig i Montanita!
San Cristobal, Galapagos, Ecuador
Stopp nr 4. Galapagosøyene. Paradis, det var virkelig det. Jeg har aldri sett så klart vann som på Galapagos, og så mange forskjellige dyrearter, og høydepunktet – de store skillpaddene. Jeg snakket om dem hver bidige dag i et halvt år før jeg reiste, til min manns (etter hvert) store fortvilelse. Endelig fikk jeg se dem, og jeg tok til og med på en av dem. Gjett om jeg var stolt!
Sjøløvene var også veldig søte, men de var søte i sånn ca 1 ½ dag, til vi bare hadde bilder av sjøløver på kameraet, til de la seg utover håndkledene våre på stranda, og til man begynte å bli litt redde for dem, og til man til og med begynte å irritere seg over alle lydene de lagde (og den deilige lukten av dem), eller at de lå på akkurat den benken du hadde veldig lyst til å sitte på.
På Galapagos møtte vi på en interresant spansklærer som heller ville ta med oss på turer rundt omkring, enn å lære oss så mye nytt, men det var egentlig helt greit for min del, det var jo så mye spennende å se! Om han var i slaget fikk han oss heller til å skrive om opplevelsene våres på spansk, eller så kom han med fiffige ideer om at vi i de neste 2 -3 timene bare kunne snakke spansk. Tydeligvis funket det, for jeg har aldri skrevet så mye spansk som på den uka på Galapagos.
På Galapagos var det også fantastiske imøtekommende "innfødte", utenom den ene gretne dama på "turistkiosken" i hovedgata på San Cristobal. Ellers er det vanskelige å beskrive Galapagos med så mange flere ord, det må nesten bare oppleves. Du kommer desidert ikke til å angre. Det høres vel fristende ut med en kald øl på stranda, under stjernehimmelen med nye bekjentskaper, og med lyden av sjøløvene i det fjerne?
Giant tortoises!!!
Trenger jeg å si noe mer?
Sjøløvene vokter stranda!
Ja, dette var altså min oppsummering av det reisende spanskkurset i Ecuador. Høres det fristende ut?
Jeg kaller dette del 1. Del 2 kommer etter hvert. Der vil jeg skrive om mine helger i Quito (eller, jeg var vel egentlig ikke så mye i Quito i helgene) og så vil jeg fortelle om hvordan det var å jobbe som frivillig, med barn med spesielle behov. Og hvis jeg er i slaget slenger jeg sikkert med noen råd og tips helt på slutten. Stay tuned! :)
Reisebrev fra 2015
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig Ecuador.