Resa bårer i Ecuador

Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.

Jeg heter Camilla, en glad, sprudlende jente som har tenkt på Sør-/Sentral-Amerika så lenge jeg kan huske. Noe med det spanske språket, musikken og dansen har alltid tiltrukket meg og nå fikk jeg endelig oppleve det på ordentlig ;), og nå i ettertid forstår jeg hvorfor jeg ble så tiltrukket av dette kontinentet.

Les mer om frivillige reiser til Ecuador

Velkommen hjem, hvordan har du hatt det i Ecuador?
Helt utrolig, kan nesten ikke beskrive det med ord faktisk. Et reisemål som tok meg med storm. Jeg visste ikke at Ecuador hadde så mye å by på - for et fantastisk land, hvilke deilige varme mennesker og naturen kan ikke engang settes ord på. Jeg fikk besøke og oppleve mye på kort tid, så det var en intens tid i Ecuador, men veldig bra.

Da du landet i Ecuador, tok noen deg opp?
Jeg landet på ettermiddagen i Quito etter å ha flydd rundt 20 timer. Ganske sliten og slitt men fortsatt ved godt mot. En jente ved navn Nicole fra kontoret i Quito hentet meg og tok meg med videre til Otavalo, (Sør-Amerikas største marked), hvor eventyret mitt begynte. Det var superfint å slippe å tenke på hvordan man kommer seg fra flyplassen, alt var allerede organisert og planlagt som var flott. Det tok ca 1,5 fra flyplassen og før det hadde jeg reist langt men likevel var jeg våken og pigg, ville ikke gå glipp av noe. Og overalt hvor jeg snudde, var det grønnkledde fjell overalt, så utrolig vakkert.

Fortell oss om overnattingsstedet og kontoret i Quito?
Inne i Quito bor du sammen med de andre studentene/frivillige, noe som var hyggelig. Du bor i et trygt område som heter Mariscal som har alt du kan trenge.
Jeg koblet meg direkte til de andre jentene og gutta, noen hadde vært der lenge og andre var nykommere som meg. Rommene var rimelig store og hadde 2 senger og også dusj og toalett. Stue og kjøkken ble delt med de andre i huset, og det viste seg å være så godt som noe, hvis du ikke ville være alene, gikk du bare ut i sofaen og begynte å snakke med de andre.
Rett over gaten som 30 sekunder derfra var kontoret. Det var også her introduksjonen ble holdt, man fikk hilse på alle lærerne, og også til frivillighetskoordinatorene. Spansktimene holdes også her av svært profesjonelle lærere. Hver klasse hadde maks 6-7 elever, noe som var kjempebra. Må virkelig si at du lærte fort da det kun var spansk som gjelder fra start til slutt. Jeg kunne ikke noe spansk selv da jeg kom, men ble utrolig overrasket over hvor fort jeg lærte, man måtte og samtidig kunne man trene spansken hele tiden.

Hvordan var kontoret på stedet?
Jeg ble positivt overrasket over partneren som tok godt vare på alle de frivillige, som virkelig brydde seg og tok seg av alle spørsmål du måtte ha. Siden kontoret lå rett overfor boligen vår, var det aldri noen rare ting å komme dit. Lokalene var friske og luftige, man kunne koble seg til WIFI, spille bordtennis eller bare sette seg ned og drikke en kopp te. Du følte deg alltid velkommen, noe som var hyggelig, og du følte deg alltid trygg.

Du som elsker musikk og dans må ha prøvd litt salsa, ikke sant?
hahaha, selvfølgelig! Jeg hadde angret om jeg ikke hadde prøvd det. Selve programmet inkluderer faktisk en salsa-leksjon, så dette var gitt. Selvsagt ville jeg gå på en salsatime (må legge til at jeg kan litt allerede) Salsalæreren var streng og bestemt, det kunne man se med en gang. Det gjaldt å telle riktig og holde tempoet, ellers presset hun en i riktig retning. Det var veldig gøy faktisk. Jeg var på salsatimen med Elin og en som het Harald, og de danset som om de var de eneste. Selv min siste natt i Ecuador gjorde vi byen utrygg, vi dro til en klubb i nærheten av overnattingsstedet vårt og danset. Veldig gøy å se at alle virkelig fikk med seg dansen. Salsa, bachata, reaggaton ble danset. Her hjemme kan jeg tenke at det er flere som drikker enn danser, i Ecuador var det motsatt føltes det som.

Hvilke prosjekter fikk du se og oppleve og fortelle litt om dem?
Eventyret mitt startet faktisk med å gå ut til jungelen, og ikke hvilken som helst jungel, men Amazonas. Det føltes veldig surrealistisk, men veldig spennende på samme tid. Jeg fikk besøke 2 forskjellige dyreprosjekter som var ca 6 timer fra Quito, så det var en lang tur, men absolutt verdt det. For de menneskene som elsker dyr og natur, må disse prosjektene være helt fantastiske og perfekte. Innkvarteringen var veldig enkel, du bodde virkelig midt i ingensteds, rett og slett midt i jungelen. Her trengte man ikke å være avhengig av tv, internett og ikke engang varmt vann, men her fikk man virkelig kjenne på det «virkelige jungellivet». Dyrene som var her var enten blitt skadet, mishandlet av mennesker eller tatt til politiet. Målet med prosjektet er selvsagt å prøve å få dyrene tilbake i sitt rette miljø, men det er dessverre ikke alltid mulig avhengig av hva dyrene har vært gjennom. Les mer her

Jeg fikk også besøke noen av de sosiale prosjektene inne i Quito, og disse vant virkelig hjertet mitt. Bare det å hjelpe barn og lokalbefolkningen er rørende og veldig følelsesladet, så ikke bli overrasket om det kommer tårer noen ganger, det du også trenger å vite er at mange av disse tårene er gledestårer. Barna er så fantastiske at du bare vil omfavne dem og bare gi dem masse glede og håp. Å kunne ta del i utdanningen deres, lære dem om ulike emner som hygiene, seksuell kunnskap eller bare vise dem hvordan de pusser tennene, eller å kunne spille fotball med disse glade, fantastiske barna gjør at du allerede lengter etter neste dag . Noen av prosjektene jeg besøkte var, «gatebarn», «Daghjem» og «barnesykehus».
Det du aldri må glemme er at disse sårbare barna kommer fra omstendigheter vi ikke er vant til, det har skjedd ting i livene deres som vi aldri kunne forestille oss, derfor tror jeg det er så viktig å faktisk være der for barna som en statist støtte, en hjelpende hånd, til å la barna bare være barn. Derfor anbefaler jeg alle å gå som frivillige, det er veldig givende og man vokser seg selv som person og får helt andre verdier. Etter en tur som denne er ikke de materielle tingene så viktige lenger!

Du har sikkert også besøkt Galapagos?
Ja, jeg hadde sjansen til å besøke en av Galapagosøyene, San Cristobal, og jeg føler meg veldig heldig med dette. Det var en slik kontrast til Quito at det nesten føltes som om du hadde kommet til et annet land. Varmen traff ansiktet mitt med en gang jeg hoppet av flyet, solens stråler fikk deg til å smile og det begynte nesten å krible i magen. Hvis du ikke allerede visste det, er Galapagosøyene beskyttet og på UNESCOs verdensarvliste, men er åpne for kontrollert turisme.

San Cristobal var en liten koselig øy og livet her var slett ikke så tøft og hardt som i Quito, det ble lagt merke til veldig raskt. Man så ingen utstøtte, og fattigdommen dukket ikke opp her på samme måte som på fastlandet. De frivillige jobbene jeg besøkte inkluderte skoler og førskoler, og siden Galapagos er så kjent for sitt unike dyreliv, kunne du selvfølgelig også være frivillig i dette området. Det var kult å se de store skilpaddene og hvordan livet var rundt dem, samt hvordan alt ble gjort for å bevare dem. Vel fremme i San Cristobal bodde du sammen med andre frivillige i et studenthus, mat og drikke var ikke inkludert, men du måtte tilberede det selv. Jeg la merke til at mange frivillige hadde tatt med tørket mat, som i poser osv. for å komme billigere unna. Og ja, det var selvfølgelig dyrere enn på fastlandet, men jeg syntes likevel det var en ok pris, selv om man levde et øyliv. Men skal du være på Galapagos i en lengre periode, vil det selvsagt koste litt mer.

Har du også sett dyr i naturen, du har hørt om iguaner og sjøløver som det må være nok av?
Hvis jeg gjorde det, herregud. Sjøløvene var overalt! Og jeg mener egentlig overalt. Når du gikk ned mot sentrum, som var lengst fra vannet, var det som en sterk lukt av fisk som stakk i nesa, og da visste du at sjøløvene var nærme. De var under brua, på brua, langs husveggene, på benkene, ja, overalt. Det var veldig kult å se, og du måtte selvfølgelig ta bilder av de "små" livene, men du vil ikke komme for nærme, da knurret de til deg, med all right.

Iguanene var litt vanskeligere å se faktisk. Men jeg tok en taxi til en strand som heter La Lobería her man kunne gå langs havet og bare lukte havet og høre de milde bølgene. Ettersom den var full av svarte lavasteiner var iguanene svært vanskelig å se i starten, men etter å ha trent øyet viste det seg at de faktisk lå der ute på steinene og solte seg. Og hvis du så nærmere så lå de her og der, superkule dyr må jeg si. Og selvfølgelig tok vi bilder, masse bilder J. Etter ca 15 minutters gange kom vi til en liten lagune og tro meg når jeg sier, her var det flere sjøløver enn mennesker, det var så annerledes enn alt jeg hadde sett før men så fascinerende. Folk svømte og plutselig svømte en sjøløve forbi, eller en gigantisk skilpadde dukket opp. Veldig veldig kraftig.

Hva annet fikk du oppleve i Ecuador?
Etter mitt lille, korte eventyr på Galapagos, fløy jeg videre til Guayaquil. Hvis jeg kunne, hadde jeg faktisk blitt noen dager ekstra på San Cristobal, for det ble båtturer derfra til andre øyer, og det hadde vært artig å se disse også, men det får bli en annen gang. Uansett, mot Montanita og jeg må innrømme at Montanita ble en liten favoritt. Montanita ligger lengst langs kysten og hit kommer et enormt antall surfere, alt fra nybegynnere til mer avanserte. Byen, eller skal jeg si landsbyen, var veldig koselig og det var virkelig alt du kan tenke deg, alt fra surfing, dans, musikk til spanske skoler og gateselgere av alle slag. Hvis du vil finne unike, håndlagde smykker, er dette absolutt rett sted! Jeg er selv en jente som elsker havet og følte meg derfor litt ekstra "hjemme" og livet her var veldig annerledes enn det jeg opplevde i Quito, i jungelen og på Galapagos. Alt her var bare så avslappet, avslappet og hadde en så fin atmosfære. Det som er så positivt er at GoXplores program har en uke inkludert her, som jeg vet alle vil sette pris på. Her kan du lese spansk og lære å surfe, det kan bli bedre. Jeg ble fortalt at mange mennesker ble sittende fast her, og jeg forstår virkelig hvorfor. Noen mennesker som bare skulle være der i 2 uker, dro etter en måned og noen ganger etter to.

Det ble selvfølgelig en helaften med både mat, drikke og dans og Montanita leverte på alle plan! Apropos å sitte fast i Montanita, jeg var selv veldig nær ved å hoppe over min siste aktivitet, men jeg måtte prøve å våkne fra tåken og fortsette eventyret. Noe jeg gjorde, og jeg er dypt takknemlig for det. Tilbake til Quito og det hektiske livet der, begynte jeg nå å virkelig like byen. Det var noe med denne storbyen som bare ble bedre jo mer tid du brukte her. Salsaklubbene, barene, restaurantene, menneskene og det skiftende klimaet fikk deg til å føle deg som en av lokalbefolkningen, egentlig ikke, men likevel rolig med det hele. Vanskelig å forklare. Det ble bare bedre.

Heldigvis avlyste jeg ikke min siste aktivitet, som var Cotopaxi, som er en av de høyeste aktive vulkanene i verden. Den når en høyde på 5943 meter og var veldig kraftig etter hvert som du kom nærmere og nærmere. Planen for dagen var å gå opp og sykle ned. Jeg hadde lest opp så mye jeg kunne før, og det vanskeligste denne dagen var hva jeg skulle ha på meg. Tilsynelatende kunne været endret seg drastisk og tilsynelatende kunne du også oppleve alle 4 årstidene på denne turen, og noen advarte sterkt om solen, så SPF 30 var et must. Hjelp, hva har jeg gitt meg til, tenkte jeg mange ganger.

Vel framme, og da må det legges til at vi ikke gikk HELE vulkanen, men vi kjørte opp til 4500 meters høyde, for så å gå opp til "base camp" som lå på ca 4800 meters høyde. Så ja, når du ser det slik virker det ikke så langt og tøft, men det var forskjell når du først var der, spesielt hvis du ikke var vant til slike høyder heller.

Det var nok for meg å åpne bildøren og jeg følte meg helt rar, svimmel, nesten som om jeg svevde. Full muskel sko. Hjertet mitt slo raskere enn jeg hadde opplevd før, og jeg hadde ikke engang begynt å gå da, men dette var bare et tegn på at du var høyt oppe og at kroppen reagerte. Guiden vår som går denne turen flere ganger i uken visste at vi/turistene ville reagere slik og han var veldig profesjonell og holdt gruppen samlet og stoppet hele tiden for pauser. Naturligvis stoppet du også for å drikke litt vann og spise sjokolade. Høres rart ut, men vi fikk dette tipset av guiden så sjokolade ble kjøpt J. Mange turister går et stykke men takler så ikke høyden og snur derfor tilbake, men jeg hadde gitt meg sjøl at jeg skulle klare det . Og det gjorde jeg. Det var tøft, ikke noe jeg ville stikke under stolen med, men jeg var så glad etterpå. Turen tilbake til bilen gikk mye fortere, så var det på tide å sykle ned.

Det virker som du har vært gjennom mye på dette eventyret, hva var det store høydepunktet på turen?
Å, for et vanskelig spørsmål! Når jeg tenker tilbake kan jeg ikke helt tro at jeg fikk se og oppleve både Andesfjellene, Galapagos og Amazonas. At Ecuador hadde så mye å tilby sjokkerte meg faktisk, og nå er Ecuador blant mine topp 5 destinasjoner. Da var det helt utrolig at det spanske språket bare snek seg inn for hver dag som gikk. Alle de forskjellige møtene med forskjellige mennesker, noen som kun snakket spansk og likevel kunne man kommunisere med hverandre, det var helt utrolig og så gøy. At de sosiale prosjektene var så organiserte og fantastiske fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag, men etterlot også en del av hjertet mitt i Quito og hos barna. Å se disse ildsjelene holde prosjekter som "gatebarn" gjorde deg oppfylt til det maksimale. Jeg er så jævla glad for denne magiske turen at halvparten hadde vært nok. Jeg fikk se så mye og likevel følte jeg at jeg ikke hadde gjort alt, så det var med tårer i øynene jeg forlot dette vakre, fascinerende Ecuador, men innerst inne vet jeg at jeg en dag kommer tilbake, og jeg håper det blir snart.

Reisebrev fra 2014 (Oversatt)

Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig Ecuador.