Camilla eventyr i Ecuador del 1

Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.

15. november 2013 dro Camilla fra GoXplore på frivillig tur til Ecuador og Costa Rica. Her besøkte hun noen forskjellige frivillige prosjekter og selvfølgelig også skolene som holder spanskkursene. Hun utforsket naturligvis også Galapagos, som er kjent for for eksempel Galapagos-skilpaddene, som kan bli opptil 1,3 meter lange og veie 300 kg, og marineleguanene.
Les om hennes eventyr og nå kan du få et innblikk i hvordan Ecuador er som land og hva du kan forvente av de ulike prosjektene. Ta en titt på bildene hennes og få en liten indikasjon på hvordan det er å være frivillig på stedet.

Les mer om frivillige reiser til Ecuador

Viva Ecuador!!

dag 1 + 2 /ankomst Quito / Otavalo marked
Jeg har nå vært i Ecuador i 3 dager og har vært gjennom så mye at jeg knapt har tatt det innover meg. Av en eller annen merkelig grunn føles det som om jeg ikke har rukket å se så mye og likevel har dagene vært fullpakket med prosjekter, severdigheter og fantastisk natur. Ecuador har virkelig alt å tilby og det er noe for enhver smak, kan jeg love.

Da jeg fløy over Quito, den nest største byen i Ecuador, skjønte jeg raskt hvor vakkert det var. Fjellene er fantastisk grønne og omgir hele Quito, uansett hvor du er ser du disse staselige "montanaene". Det er utrolig å se alle husene langs fjellryggene eller til og med oppe på fjelltoppene. En bil er selvfølgelig et must, for tro meg det er som en berg-og-dal-bane her. Hvis du er følsom for høyder, bør du vite at du flyr inn i Quito, som allerede ligger rundt 2800 meter over havet. Og i begynnelsen kan du kjenne dette gjennom hovne føtter, tørre øyne, tett nese med mer.

Reisen min startet med å bli hentet på flyplassen av Nicole og datteren Mila som er 3 år og søt som sukker, så bar det videre til Otavalo som ligger i Nord-Ecuador. Det tok omtrent 2 timer å komme dit og til tross for min lange tur til Ecuador klarte jeg ikke å sovne i bilen, omgivelsene var bare for vakre og jeg ville ikke gå glipp av noe. Uansett hvor jeg snudde hodet var det fjell overalt, og jeg skjønte først ikke at det faktisk var Andesfjellene jeg ikke klarte å holde øynene unna. Helt fantastisk!

Det var helt mørkt da vi kom, men månen løste seg veldig godt opp på den klare stjernehimmelen. Og veldig passende at det lille gjestehuset vi sjekket inn het La Luna (månen). Jeg forsto at utsikten fra La Luna ville være spektakulær, men akkurat i det øyeblikket så jeg den ikke siden det allerede var kveld og mørkt. Etter en pizzaskive var det på tide å binde seg, men først fikset de et bål i rommet for å holde varmen om natten. Å bo så høyt oppe på fjellet betyr at det blir kaldt om natten. Brannen gjorde underverker. Det var helt fantastisk og selv om jeg var så sliten og reiste i mange timer klarte jeg nesten ikke å sovne, jeg ville bare nyte øyeblikket!

Jeg våknet veldig tidlig på grunn av 6 timers tidsforskjell, men i ettertid er jeg glad for det for da fikk jeg sjansen til å snike meg ut og bare puste inn den friske luften fjellene hadde å by på. Utsikten, ja den er ubeskrivelig, wow er det slik det føles å være fri, fri fra bekymringer, fri fra elendighet, fri fra forpliktelser. Stopp klokken - dette vil jeg ha mer av!!! Roen, friheten jeg følte gjorde at jeg umiddelbart slappet av i kroppen. For en følelse! Hvor takknemlig jeg var for at Nicole tok meg med til dette vakre stedet.

Otavalo er kjent for sine markeder og det sies å være det største markedet i hele Sør-Amerika, og jeg fikk oppleve det. Første stopp var "dyremarkedet" hvor forskjellige familier kommer for å kjøpe og selge alt fra hester, griser, kuer, høner, men det viste seg også at mange kom dit for å tjene litt penger på kattunger, valper, marsvin og kaniner . Hvis jeg ville, kunne jeg ha fått to valper for $5. For meg var dette helt sinnsykt, men for dem var det helt normalt. Jeg skal ikke lyve, det var ikke noe fint syn, men samtidig er det sånn det fungerer her, tipper dette var mitt første lille kultursjokk.

Videre til det andre markedet, bare 10 minutter derfra, var det mye finere. Her kunne du finne alt fra vesker med typiske Otavalo-farger, drømmefangere, klær, sko til ponchoer og selvfølgelig annet nips. Og her var det meste veldig billig, man kunne finne mange gaver. Da ryggen min var litt i trøbbel, måtte vi stoppe av og til og spare på kreftene. Etter litt vann og lunsj følte jeg meg bedre. Jeg tror det var den beste sandwichen jeg noen gang har spist. Hvilke gode smakfulle avokadoer de har i Ecuador.

Etter noen timer på Otavalo-markedet bar det tilbake til Quito med bil. Jeg ankom Quito sent på kvelden og sjekket inn på "studenthuset" vårt. Ganske stort rom med to senger og bad, ingen TV på rommet som var hyggelig. TV, felles kjøkken og stue var også tilgjengelig for de frivillige. Perfekt hvis du reiser alene slik at du kan snakke med andre likesinnede og dele mange ideer. Studenthuset ligger i et område med restauranter, barer og annet som er bra spesielt for reisende. Mye liv og røre, spesielt i helgene. Denne kvelden skulle jeg egentlig tilbringe med min kollega Elin fra GoXplore Norge og kjæresten hennes samt noen fra partneren vår i Ecuador, men jeg hadde denne kvelden på å kurere ryggen min, som nå knapt kunne støtte kroppen min (jævla ryggskudd ). Men siden jeg visste at i morgen skulle bli en lang dag, måtte det dessverre bli sånn. Men jeg er i Ecuador, så hvem bryr seg :)

Dag 3 / Dyreprosjekt i Amazonas
Å se meg selv i speilet i morges var kanskje ikke så gøy, hovne øyne eller rettere sagt hele ansiktet mitt var hovnet, hahaha jeg slo meg selv i ansiktet - våkn opp ansiktet :) Men hvis ansikt hadde ikke sett slik ut når klokken bare viste 0530. En time senere bar transporten videre til jungelen. Vi var alle forberedt på en lang dag, og tro meg – det var en veldig lang dag.

Fra Quito til "Monkey sanctuary" tok ca 7 timer og da hadde vi bare to korte stopp. Det var en lang tur, men det var en morsom opplevelse. Da vi nesten var ved jungelen, regnet regnet ned, men det var supervarmt og deilig på samme tid. Den lille stien opp til prosjektet var en opplevelse i seg selv, herregud, nå snakker vi berg-og-dal-baner. Superbratt mens hele bilen ristet. Jeg trodde nesten bilen skulle krasje. Det var en gang den krøp under bilen, men vi kom oss hele veien, gudskjelov. Ikke akkurat gøy å få en punktering midt i jungelen. Også her tok det litt tid å innse at jungelen vi var i faktisk var Amazonas, (så skaff deg Amazonas). Det er ikke hver dag du sier at du har vært der.

Selve prosjektet var som å gå 100 år tilbake i tid. Ingen strøm, absolutt ikke internett, ingen kjøl & fryser, men egentlig «back to basics» Dyrene som holdes her er enten blitt skadet, tatt hånd om eller sendt dit av for eksempel politiet. Alle dyrene blir tatt hånd om av en familie med et stort hjerte for dyr og de tar seg av alt selv. De får ingen hjelp fra verken myndighetene eller andre. De stoler utelukkende på de frivillige som bruker tiden sin der.

Dette prosjektet er ikke for hvem som helst, men for dyre- eller naturelskere som ikke er redde for å bli skitne og ikke bryr seg om den enkle, enkle livsstilen som oppstår her.
Prosjektet ligger ca 30 km fra jungelbyen Puyo og er et redningssenter for det meste for aper men også andre ville dyr. Dette senteret tilbyr den unike opplevelsen av å bo midt i jungelen, da dette er det eneste senteret i Ecuador som ikke mottar besøkende som en del av inntekten.
Mens jeg gikk rundt og sjekket ut alle dyrene på prosjektet, fløy det plutselig en sommerfugl forbi meg, som virkelig spredte vingene rett foran meg. Jeg har aldri sett en vakrere sommerfugl i mitt liv, den var knallblå og diger. WOW, denne typen ting kan bare oppleves i Amazonas.

Etter en kjapp lunsj gikk vi videre til et annet dyreprosjekt "Amazon Animal rescue center" som ligger i den ecuadorianske regnskogen og hovedoppgaven er å redde & rehabilitere og om mulig slippe dyrene tilbake til sitt naturlige miljø. Prosjektet samarbeider med det ecuadorianske miljøpolitiet (UPMA) og miljøministeren i kampen mot menneskehandel, misbruk, fangst og jakt på ville dyr. Dette prosjektet var veldig organisert og sivilisert. Her fikk du være med på oppgaver som inkluderte å tilberede maten, mate dyrene, plante forskjellige planter som noen av dyrene spiste, guide turistene rundt, gjøre litt research men samtidig få ta del i familien som klarte dette fantastiske prosjektet. Dette prosjektet er mer for personen som fortsatt ønsker å oppleve Amazonas, men som fortsatt har disse fasilitetene som varmt vann, elektrisitet og til og med å kunne se en film nå og da. Her kan du også nyte en dukkert i bassenget.

Les mer om prosjektene her: http://www.goxplore.se/program/volontar-ecuador#projekt

Etter en hel dag med mange nye inntrykk, mye kjøring, bar det tilbake til Quito. Og når jeg nå tenker tilbake på det jeg har sett og opplevd, kan jeg nesten ikke forstå at det er sant. Er så utrolig takknemlig og glad for at det er så mange fine prosjekter som tar vare på disse fantastiske dyrene. Hva annet ville ha skjedd med dyrene?

Dag 4 / Quito
Sosiale prosjekter Quito
Etter å ha vært ute i jungelen og sett alle slags dyr, som jeg knapt engang vet navnene på, var det nå på tide å oppleve våre sosiale prosjekter i Quito. Det ville vært en dag full av følelser og et hode fullt av spørsmål.

Selv ble jeg positivt overrasket, overrasket, overveldet, trist og veldig engasjert over prosjektene jeg fikk besøke.

Morgenen startet med at jeg, Elin og Harald fikk besøke kontoret til vår partner, et kontor beleilig plassert rett over gaten fra studenthuset vi bodde i. Hele personalet deres var der, inkludert alle spansklærerne. Man kunne se at de frivillige som var der følte seg hjemme, de kunne ta en kopp te eller bare sitte og studere spansk i sofaen.
Etter at vi ble introdusert for hele kontoret, tok en kvinne ved navn Veronica oss med ut i gatene i Quito. Veronica kommer fra Ecuador, opprinnelig fra Quito og kjente byen ut og inn. Det tok ikke lang tid før vi likte denne fargerike kvinnen.

Barnehage
Første stopp var en "barnehage" for alderen 3-6 år. Når du går og besøker barn som dette, vet du at før eller siden blir det følelsesladet, kanskje til og med noen tårer.

Det tok ikke lang tid før barna ropte «Hola», de tut, telte og poserte foran kamera og det ble raskt klart at barna var overlykkelige over å se bildene av seg selv. Barna her er hele og rene, de ler og har det bra, skoleuniformen er på og du aner ikke at dette bare er overflaten. Ettersom vi allerede hadde lært noe av barnas historie og fortid, visste vi hele tiden at det er på denne "barnehagen" barna kan "bare" være barn, her kan de leke, svinge, henge, få støtte og sikkerhet. Når de så kommer hjem er det en annen historie, noen har så lite penger at de kjemper for hver krone, noen må ta ansvar for hjemmet fordi foreldrene er på narkotika eller moren er prostituert, noen til tross for sin lave alder må ta vare på sine yngre søsken.
Mange frivillige har noen ganger ikke forstått hvor ille barna hadde det hjemme og har derfor måttet på hjemmebesøk og skjønt umiddelbart hvor viktig denne «barnehagen» egentlig er for barna. Hvis du vil hjelpe, gi støtte, bare henge, spre glede, undervise i engelsk, matte osv. så er dette dugnadsprosjektet helt fantastisk og noe for deg.

Hvis barna ikke kan få tryggheten og utdanningen de trenger hjemme, må noen hjelpe dem, og selv om jeg kun har besøkt dette prosjektet en kort periode, er jeg så takknemlig for de tidligere frivillige som startet dette prosjektet og nå driver det til det fulle. De frivillige jeg snakket med angående dette prosjektet sier at det er et superprosjekt, godt organisert og sårt tiltrengt - og ingen trengte å fortelle meg det fordi jeg la merke til det selv! Hvis du har noen klemmer til overs, litt kjærlighet du ikke vet hvor du skal legge den, har du funnet rett sted. Barna var fantastiske, de sang for oss, klemte oss, ville sitte på fanget, også villige til å låne kameraet og ta sine egne bilder ;) Skulle ønske jeg kunne bli lenger her!

Skole/undervisning
Det neste prosjektet vi besøkte var en skole. Her kunne man som frivillig hjelpe til med engelsk, matte, idrett eller bare være ekstrahjelp for lærerne, men jeg vil heller se det som ekstra støtte og hjelp til elevene. Det er ca 600 elever på denne skolen, det er gratis for barna, men siden mange har det vanskelig, dårlig og tøft hjemme, dropper mange ut og prøver å hjelpe til i husholdningen i stedet, for så å miste utdannelsen og kunnskapen som fører da til arbeidsledighet, mer fattigdom, uvitenhet, tenåringsgraviditet og mer. De frivillige her er populære og barna elsker å forholde seg til en "gringo" Et tips til deg som vil hjelpe til her er at du må kunne litt spansk, jo mer spansk du kan jo mer får du, barna og læreren. ut av oppholdet. Du vil selvsagt lære spansk gradvis, men jeg anbefaler likevel at du studerer i minst 3 uker før du starter et frivillighetsprosjekt.

Veronica tok oss så videre til neste prosjekt, og her vil jeg advare sensitive sjeler, dette var etter min mening det tøffeste prosjektet av dem alle, men samtidig så givende at man bare ville bli og hjelpe.

Prosjekt for gatebarn
Etter dette besøket snurret tankene mine, jeg ønsket så sterkt å finne løsninger, å komme opp med måter å forbedre situasjonen til disse barna som ble født inn i disse urettferdige forholdene!
Hva kan gjøres, hva må fikses, hvordan kan vi samle inn penger for å hjelpe og forbedre? Ja, det var mange spørsmål, men svarene er dessverre ikke så enkle og raske å finne. Jeg vet det er en lang prosess, men likevel klarte jeg ikke å slippe tankene mine etter besøket.

Kanskje det ble for mye for meg, kanskje jeg ikke orker å takle slike vonde situasjoner, men for det gir jeg ikke opp, vel, når jeg kommer hjem igjen, blir det en samling av alle de forskjellige ting, jeg skal ikke lukke øynene - det er aldri for sent å hjelpe, og jeg begynner nå!!! For å gjøre det lettere for deg å forstå mine ord, mine tanker ovenfor, vil jeg prøve å gi deg et klarere bilde av dette prosjektet.

Dette prosjektet skal hjelpe barn, unge og voksne som bor på gatene i Quito. Hovedmålet er å gi dem håp for fremtiden, støtte dem og tilby et trygt sted for et måltid, en dusj og skifte av rene klær. Her tilbys alt, fra leksehjelp til de små barna som oppfordres til å gå på skole til seksualundervisning eller rett og slett være der som støtte for de som trenger det.
Prosjektet tilbyr kurs i helsehjelp, kosttilskudd og seksualundervisning for de hjemløse barna og det er alltid behov for frivillige på dette prosjektet.

Mannen som startet dette prosjektet i Quito er respektert av alle hjemløse, og stort sett alle hjemløse vet hvem Mario er. Da jeg selv besøkte dette prosjektet, ble jeg overrasket over karismaen og følelsen denne mannen hadde. Jeg ble helt forelsket i selve prosjektet, og hadde jeg kunnet det hadde jeg blitt og jobbet der og gitt 100% av meg selv.

I Ecuador og i mange andre deler av Sør-Amerika er det mye narkotika. Ettersom mange medikamenter er veldig dyre starter barn som regel med å inhalere lim, dette da det er billig og det hemmer sult.
Å gå sulten i flere dager, ikke få i seg mat tærer på kroppen og mange ser på rusmidler eller å puste inn lim som eneste utvei. Når disse barna har foreldre som ikke tar ansvar, som kanskje ikke engang bryr seg om barna sine og derfor ikke gir dem noe kjærlighet, mat eller glede, blir det som en ond sirkel. Foreldrene er hjemløse og bruker narkotika og det samme er barna deres. De hjemløse som «henger» i parkene bor ofte i kjellerplasser eller under broer og små kriker og kroker der man ofte ikke ser dem, og det er nettopp disse menneskene, barn og voksne, prosjektet ønsker å få tak i. av og prøve å gi en rimelig bedre fremtid. Og ved å prøve å snakke med dem, få dem på rett spor, utdanne dem, gi dem mat og trygghet, prøver prosjektet å nå ut til de som trenger det. Hvis du kan nå dem på en eller annen måte, om det er barna eller foreldrene, har du kommet et godt stykke på veien for at de skal innse at det er en vei ut, en løsning og noen som tror på dem.

Du som frivillig skal ikke løpe ut og prøve å rehabilitere en rusmisbruker, men du skal hjelpe barn og voksne som faktisk har fått mye hjelp allerede, men som trenger trygghet og hjelp til å holde seg frisk, motivert og kanskje trenger hjelp med skolearbeid, eller kanskje bare trenger å sette seg ned og snakke og sosialisere. Disse menneskene har gått gjennom en lang, emosjonell prosess og trenger all den støtten de kan få, og for mange er det nok å være med for eksempel å spille fotball eller hjelpe til med litt skolearbeid.

Etter denne dagen var jeg helt utslitt, tankene bare snurret, og jeg hadde kommet inn i noen seriøse tankesett, sovnet til og med helt utslitt med barneansiktet på netthinnen.

Dag 5 + 6 / videre til fantastiske Galapagos
Endelig tid for Galapagos! Flyet gikk fra Quito via Guayaquil til San Cristobal, en reisetid på ca 3-3,5 timer. Etter en jevn tur gikk vi av flyet og ble møtt av varmen, rundt 25 deilige grader, og smilene ble straks større. – Liker det godt allerede! Taxituren fra flyplassen tok maks 5 minutter og kostet 2 dollar.

Jeg må si at jeg kommer til å ha det vanskelig å ikke selge Galapagos til de som drar til Ecuador, følelsen du fikk med en gang var varm, herlig og veldig avslappet "øy-følelse"
Etter innsjekk og oppfriskning bar det avgårde for å sjekke ut de ulike naturprosjektene på øya.

På Galapagos kan du også være frivillig, noe jeg absolutt anbefaler. Det er et skoleprosjekt med ulike orienteringer (idrett, engelsklærer, pedagogisk assistent og en "spesiell klasse")
Jeg møtte noen frivillige som hjalp til litt her og der og rett når vi var der satt de og plantet planter og trær for at det skulle bli grønt og fint i skolegården.

Hvis du ikke ønsker å gå på en skole, kan du heller gå i en førskole/barnehage og hjelpe til med de mindre barna. Barna er lekne, glade og veldig energiske - her vil du garantert få en flott opplevelse.

Hvis du er mer interessert i dyr og natur, er Galapagos det perfekte valget! I store trekk er hele Galapagos som en nasjonalpark med sjøløver, skilpadder, leguaner og mange forskjellige fuglearter. San Cristobal var en fantastisk øy, så rolig og avslappet. Og det at solen skinner mesteparten av dagen har også sine fordeler. En t-skjorte, shorts og et par flip-flops - nå er du klar for GoXplore ;)

Vi fikk også sjansen til å utforske øya litt, så da vi hadde litt tid til overs tok vi en taxi til
La Loperia. Vi hadde hørt at man kunne gå langs stranden og se masse sjøløver og leguaner ute på de vulkanske steinene. Bare noen minutter utenfor landsbyen og 2 dollar senere ankom vi. Siden vi ikke visste hva vi kunne forvente, avtalte vi en henting med sjåføren en time senere, spansken min (det lille jeg kan) fungerte, han så ut til å forstå "dos i media" Turen ville ta ca. 10 min og så fort vi gikk av taxien og solen kom frem, som bestilt, tidligere var det litt overskyet og duskregn, så det ble selvfølgelig satt pris på.
Ved enden av stien kunne man se noen slags dramerker i sanden, og det viste seg at det var leguanene som enten hadde gått ut på steinene for å sole seg eller for å komme seg under trærne og buskene for å spise. Vi begynte å speide etter leguanene, men det var vanskelig, alle steinene var svarte og de blandet seg så godt at man nesten ikke kunne se dem, men Camilla (både skilpadden/iguana-fanen fant dem selvfølgelig) J

Så jævla kult! Der satt de og solte seg, så kamuflerte at noen ville ha savnet dem hvis det ikke var for å vite at de ville være der. Tørte ikke klatre for langt ut på steinene, man vet aldri om de kan bli bitt eller noe og de ser ganske skumle ut, som små dinosaurer som bare stirrer tilbake på deg.

Videre langs steinene og havet kom vi så til stranden..Er det virkelig sant det jeg ser? Sjøløven bare lå der midt iblant folket og brydde seg ikke det minste, så kult! Nå var det gratis å bade, snorkle og bade med alle de herlige skapningene i vannet.

Det var faktisk en liten tåre i øyet da det var på tide å forlate Galapagos. 2 dager her var alt for kort, men jeg får forhåpentligvis komme tilbake og da vil jeg benytte anledningen til å ta en båttur og se og oppleve andre deler av Galapagos også.