Isabelle meldte seg frivillig med løver ved Victoria Falls
Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.
Jeg heter Isabelle, ble 19 år da jeg var i Vic Falls. Jeg er en person som elsker å reise og møte nye mennesker. Dette var min første tur uten et familiemedlem, og jeg er sikker på at jeg kommer til å gjøre en lignende tur igjen (om ikke en tur/retur til den fantastiske gjengen i Vic Falls jeg nettopp la bak meg). Jeg skulle vært på løveprosjektet i fire uker, men etter tre følte jeg at jeg ikke var klar til å gå, så jeg forlenget ytterligere to uker, så totalt var jeg på prosjektet i seks uker.
Velkommen hjem, hvordan har du vært på løveprosjektet i Vic falls, Zimbabwe?
Takk! Det har vært seks helt fantastiske uker. Å forlate prosjektet, menneskene og Vic Falls var noe av det vanskeligste jeg noen gang har måttet gjøre. Å møte løvene var fantastisk, og etter noen uker har du en personlig forbindelse med alle løvene. Mot slutten ser du for deg at selv løvene føler det samme, når de kommer løpende mot gjerdet når du selv står utenfor og vil kose, og de løfter benet når de ligger på bakken og vil bli klappet på. magen. Alle menneskene som jobber med prosjektet er også for herlige!
Da du landet i landet, tok noen deg opp?
Ja, Nathan (vet ikke den nøyaktige tittelen hans, men en slags prosjektleder. Han tok seg av oss frivillige) hentet meg og en annen svensk jente fra flyplassen. Det var imidlertid ikke en opplevelse fylt med så mange tårer som da han seks uker senere kjørte oss tilbake til flyplassen for å slippe oss av der! Da han hentet meg, sto han der med en lapp med navnet mitt på, og da vi presenterte oss fikk jeg en flaske vann (det var ca 40 grader ute den gangen, så vannet reddet dagen min). Så kjørte vi til hytta hvor vi skulle bo og vi hadde en kveld sammen med de andre frivillige, før vi begynte på jobb på mandag.
Hvordan opplevde du introduksjonen til prosjektet?
Jeg leste flere blogger, skrevet av folk som hadde vært med på prosjektet, så jeg visste hvordan dagene så ut osv. I løpet av månedene jeg ventet på å gå rakk jeg også å google prosjektet, bli med i flere Facebook-grupper og selvfølgelig lese gjennom GoXplores nettside noen hundre ganger. Det at jeg hadde så god kontakt med Camilla, som jobber i GoXplore og hjalp meg med alle forberedelsene, var også hyggelig. Tusen takk til deg!
Du valgte å være frivillig i 4 uker, var dette en rimelig tid etter din mening?
Nei, men det er ingen perfekt tid. Du føler deg aldri klar til å forlate prosjektet! Jeg er utrolig glad for at jeg forlenget to ekstra uker. Den første uken blir du kjent med alle menneskene og løvene, og etter det vil du ikke reise! Etter fire uker følte jeg at jeg hadde gjort det meste som kunne gjøres, men jeg følte meg fortsatt ikke klar. På søndager har du fri og det er under denne du vanligvis gjør aktiviteter i tillegg til prosjektet, f.eks. rafting (du kan selvfølgelig ta fri fra prosjektet hvis du vil gjøre aktivitetene en annen dag, selv om du ikke vil fordi du vil tilbringe mest mulig tid med løvene). Jeg er glad jeg fikk seks slike dager, så jeg kan også slappe av noen dager og gå på en kafé i nærheten!
Hva var hovedoppgaven din som frivillig på løveprosjektene?
Hver dag var vi ute på klientvandringer, hvor vi tok med løvene ut i bushen og møtte klienter (turister som betaler for å se løvene en stund), som fikk gå med løvene og knipse noen kort. Under disse klientvandringene ble vi med og sørget for at alt gikk som det skulle. Vi måtte også hjelpe til med å knipse kort og forklare hvorfor vi var der, hvorfor vi trengs osv. Hver morgen hadde vi også med oss papir, hvor vi hvert annet minutt skrev ned hva løvene gjorde. Dette for at løvene som bor der senere skal legges i nye flokker og så sammenlignes løvenes personlighet (f.eks. om løven er lat eller lignende), og deretter pares løvene som ville passe godt sammen som en flokk.
Fikk du også møte andre ville dyr? Hvordan var det?
To ganger dro vi ut til en nasjonalpark for å telle dyr. Vi satt i en bil som kjørte gjennom denne parken og vi registrerte hvor mange dyr vi så. Dette tok noen timer, så vi stoppet også for frokost og lunsj. Jeg fikk se mange dyr, som sjiraffer, impalaer, kuduer og flere dyr jeg ikke vet hva heter på svensk. I bushen, hvor vi tok løvene, fikk vi også se bøfler og elefanter. I byen var det massevis av bavianer som løp rundt og til og med vortesvin kunne noen ganger sees. Esler og kyr gikk også løs. Vi gikk til og med ut om natten en gang for å se etter dyr. Vi så imidlertid bare en impala, en gribb og en hyene, men vi hadde det fortsatt fint!
Hvordan så en "typisk" dag ut på prosjektet?
Vi sto opp og dro til løvene kl 06.20. Jeg er et kveldsmenneske, men å begynne tidlig plaget meg ikke et dugg da jeg visste at jeg skulle jobbe med disse herlige menneskene og de herlige løvene! Det tok ce. 10 minutter å komme til Masuwe, hvor vi jobbet. Vi drakk litt kaffe og te før vi dro på dagens første klientvandring. Etter to timer spiste vi frokost. En time senere hadde vi en ny aktivitet. Det kan være en leksjon om historie, kultur, språk (vi måtte lære flere ord med klikklyder i!), edderkopper og slanger eller om hvordan man bruker trær som f.eks. legemiddel. Du kan også henge med løvene uten klienter, lage turstaver eller gå på en lokal skole og holde en kort leksjon (dette ble selvfølgelig gjort i en gruppe). Etter denne aktiviteten spiste vi lunsj og så dro vi tilbake til stedet der vi sov, for en lunsjpause. Så dro vi tilbake til Masuwe og jobbet i ytterligere to timer, og dro senere tilbake til middag. På kveldene bare hang vi og hadde det hyggelig!
Fikk du være sammen med løvene slik du forventet?
Vel, kanskje jeg ikke forventet så mye siden jeg egentlig ikke visste hvordan løvene ville bli, men vi fikk klappe og henge med dem flere ganger om dagen. Når det er sagt, føler du virkelig at du får en personlig forbindelse til hver løve.
På prosjektet i Vic falls får du også hjelpe lokalbefolkningen (skole, barnehjem), kan du beskrive hvordan dette var, hvor lenge og hvor mange dager i uken du gjorde dette?
Vi dro til et barnehjem i nærheten, ca 1,5 time hver lørdag. Det bor seks barn på dette barnehjemmet, men mange barn fra samfunnet kom på besøk, så det var en stor gruppe barn der da vi var på besøk. En gang holdt barna til og med sin egen talentkonkurranse, som vi fikk komme og se. De danset og sang og jeg må si de har enorme talenter! Hver gang vi ankom barnehjemmet, løp alle barna bort til oss for å ønske oss velkommen, og de elsket å flette håret vårt (dette var imidlertid veldig smertefullt, men det gjorde ikke noe!). Alle de frivillige dro med et stort smil om munnen, hver eneste gang vi var der!
Hvordan var alt på prosjektet som helhet sammenlignet med det du hadde forventet?
Maten var mye bedre enn jeg forventet! Vi spiste en veldig engelsk frokost om morgenen og til lunsj hadde vi f.eks. fish and chips, pizza, pasta eller noe. Middagen besto av kjøtt og ris, eller poteter. Å få vegetariske alternativer var en no-brainer!
På lørdagskveldene dro de som ville ut på en lokal bar, noe jeg ikke hadde forventet. Jeg hadde ikke med meg noen finklær, men jeg måtte låne av andre frivillige. Skulle ønske jeg hadde visst at vi skulle ut så mye som vi gjorde, så jeg kunne tatt med passende klær, smykker osv. Men dette var veldig morsomme kvelder og alle de frivillige kom hverandre så nært!
Prosjektet som helhet var mye bedre enn jeg forventet, på alle måter! Det var en jente som hadde vært på prosjektet i to uker da jeg kom dit, og var der to uker til. Så skulle hun gå på et annet prosjekt i Zimbabwe, men hun savnet dette prosjektet så mye at hun kom tilbake igjen etter mindre enn en uke!
Hvordan syntes du sikkerheten var på prosjektet?
Veldig bra, jeg følte meg aldri utrygg. Vi fikk ikke gå ut alene om kvelden. Dette var ikke fordi tyver eller noe, men fordi du kan støte på en sint elefant eller bøffel og det vil du ikke! Sikkerhet er ingenting å bekymre seg for.
Hva var det store høydepunktet på din frivillighetstur?
Jeg misliker det spørsmålet sterkt, for det kan virkelig ikke besvares! Hvert øyeblikk med løvene var fantastisk og hvert øyeblikk med dem var fantastisk. En jente som var på samme prosjekt som meg møtte en fyr som bodde i Vic Falls. Det ga oss en mulighet til å reise rundt i byen mer enn de andre. Vi dro til en elv og svømte, hadde en grilling og fikk se mange vakre steder rundt.
Under turene måtte man ha med spaserstokk. Den første uken min fikk jeg en håndlaget pinne av en mann som jobbet der, Gift. Denne pinnen ble min kjære pinne som jeg aldri ga slipp på. En dag skulle jeg holde en leksjon på en lokal skole, og i mellomtiden tok en av de nye frivillige pinnen min, og klarte å miste den! Dumt nok ble jeg skuffet, det hadde vært min kjære pinne i mange uker og vi hadde vært gjennom mye sammen, var på endeløse bilder sammen (Kjærligheten min til pinnen var stor, men jeg må innrømme at jeg overdriver litt). Men noen dager senere kom en fyr på prosjektet bort og returnerte min elskede pinnen. Dette var et høydepunkt, og jeg slipper aldri min kjære pinne igjen! (Jeg prøver å få det til å høres ut som en kjærlighetshistorie, jeg håper du føler for et emosjonelt, kjært gjensyn dette var!)
Opplevde du Zimbabwe som et trygt land å bo i?
Jeg har kanskje svart på dette spørsmålet før, men som sagt; Sikkerhet er ingenting å bekymre seg for!
Hva er det beste minnet fra turen?
En spesiell begivenhet jeg fikk være en del av der borte var bursdagen min. En kvinne som jobbet med prosjektet advarte meg på forhånd om at det er tradisjon å kaste bursdagsbarn i bassenget, men jeg tvilte på at de ville gjøre det mot meg. Den 19. november, på bursdagen min, gikk jeg til middagsbordet og de andre frivillige hadde dekket pent, med ballonger, fine servietter og de hadde gjort en kjempejobb! Vi spiste middag og etterpå bød de på kake. Men før vi spiste kake kom kokken og en frivillig og løftet meg opp. Jeg forsto umiddelbart hva som skulle komme, men det var ingen måte å bestikke dem til å ikke gjøre det. Noen sekunder senere fløt jeg faktisk i bassenget! Men TIA (This is Africa), jeg tørket raskt og da jeg fikk kake ble jeg fornøyd uansett! Det var definitivt den beste bursdagen noensinne!
Kan du anbefale noen å dra og oppleve det samme som du gjorde i Zimbabwe?
Uten å nøle! Jeg vet at alle de frivillige som var med på prosjektet samtidig som meg ville. Jeg har fått venner for livet og vil definitivt dra tilbake til Zimbabwe igjen!!
Reisebrev fra 2013 (Oversatt)
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Victoria Falls.