Susanne & Michael jobbet med løver i Zimbabwe
Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.
Mannen min og jeg (henholdsvis 69 og 52 år) satt sammen og la noen reiseplaner for det kommende året 2014. Alle de vanlige reisemålene dukket opp i hodet mitt, selv de litt mer "uvanlige" som Gran Canyon, Australia.. .uvanlig i den forstand at det ikke er noe du går til hvert år. Men så dukket en tanke opp i hodet mitt. I årevis har jeg prøvd å få barna mine til å reise på frivillighet. Et sted hvor du får utvidet syn, perspektiver på tilværelsen og hvor du kanskje til og med kan tjene penger. På et tidspunkt sa mitt ene barn "mamma hvis du synes det ser så bra ut, hvorfor går du ikke selv". Så nå fikk jeg sjansen til å dra nytte av alle disse frivillige turene som tilbys på nett. En mengde forskjellige kjærlige prosjekter. Og hvordan skal man velge?
Til å begynne med ser man bare mange unge på bildene i blogger og på reisebyråenes nettsider. Det kan være så nedslående, men så gikk det opp for meg en setning jeg hørte på et kurs: «å ha noen eldre i en gruppe med ungdom kan være veldig bra og stabiliserende»! Flott tenkte jeg og følte meg oppmuntret og landet til slutt med nesa på Goxplores nettside. Her fant jeg flere prosjekter som tiltalte meg. Mannen min som alltid har vært fascinert av løver visste hva han ville og Goxplore-personalet hadde veldig gode referanser å gi, så vi bestemte oss for å delta i løveprosjektet ved Lion Breeding i Mkobe, Zimbabwe. Vi booket 2 uker, selv om vi ble anbefalt 3, fordi mannen min var midt i cellegiftkurer føltes det som en overkommelig periode å kunne gå.
Turen dit gikk over all forventning hyggelig og vi ble hentet på flyplassen - oss, 3 land og 7 andre personer. Den troppen ble nære venner gjennom hele reisen.
Det vi trodde ville ta 1 ½ time til AP tok tre timer. Vi reiste i et transportvrak som hoppet og spratt rundt oss som om det hadde sitt eget liv. Veiene i Zimbabwe er ikke som veiene våre kan du si. Men vi kom. Løveavl er en fantastisk boble i Zimbabwe. En oase hvor fokus er på løvene, et prosjekt for å øke løvebestanden i Afrika i stedet for at de blir truet. Hva er Afrika uten løvene? Som frivillig kommer du bak kulissene, du er ikke lenger en turist som ser inn, du er en skuespiller, en av gruppen som får det hele til å gå rundt. Jeg hadde et håp om at det skulle bli en god tur, men jeg kunne ikke ha forestilt meg at det skulle bli så fantastisk. Vi var rundt 30 frivillige alt i alt, de fleste var der for løvene, men det var også frivillige som jobbet med klinikken (Medical) og med Community (barnehjemmet og Drop in center, de hjemløse barna). Det første arbeidsskiftet startet klokken 6.30 om morgenen, før frokost, og det siste var sent på ettermiddagen. De var alltid samlet kl 18.30 for å diskutere dagen og for å se hva neste dag ville innebære for skift. Alltid like gøy og full av opplevelse takket være deres engasjerte frivillighetsleder «Dan».
Så i løpet av disse 2 ukene har Michael og jeg gått med de unge løvene (ca. 12 måneder) i bushen slik at de kan være ute og lære å jakte, laget leker til dem for stimulering, kuttet opp kyr og matet løvene, vannet løvene midt i tordenvær, vært med på å sove, måle, ta temperaturen og flytte voksne løver, vært på løveforskning (du dokumenterer hva løvene som lever ute i naturen og gjør og oppfører seg) og møter om dagen. (når løvene jakter), renset løveinnhegningen for innvoller og matrester, tok elefantene ut og ryddet innhegningen deres, brakte dem hjem igjen (herlig i zimbabwisk solnedgang) red på elefant, red på hest i reservatet og fikk så i nærheten av de ville sjiraffene, for eksempel, at jeg kunne ha klappet dem (den turen er blant de mest fantastiske tingene jeg noen gang har gjort). Jeg la meg den kvelden fortsatt med et stort smil om munnen. Med andre ord: du jobber hardt, men du gjør det med glede fordi du får oppleve så mye og du blir belønnet gjennom de fantastiske møtene du får være en del av og gjennom løvevandringene og -rittene og alle de andre fantastiske tingene som turister betale dyre penger for.
Du kan også melde interesse for å gå på barnehjemmet og Drop in-senteret, noe vi gjorde. Vi visste ikke hva vi skulle se men ble møtt med store smil på barnehjemmet til småbarn. Fantastiske barn som ville klemme og leke (og bruke kameraene våre!). Barn som ikke har noen foreldre igjen, forventet levealder i Zimbabwe er 39 år og gjennomsnittsalderen her er 19 år...ja du leste riktig. Det store problemet er AIDS. Og at Zimbabwe er et diktatur under Mugabes ledelse. Det neste barnehjemmet huset de større barna opp til 18/19-årsalderen, så lenge skolegangen er. Den yngste, Tatenda er ca 9 år gammel, du vet ikke sikkert hvor gammel han er. Barnehjemmet har 16 senger, men her bor det opptil 26 barn. Akkurat nå prøver de ved hjelp av ulike ideelle organisasjoner og private samlinger å bygge et nytt barnehjem som kan ta inn langt flere barn og som skal bli selvforsynt.
Værestedet tar imot barn opp til 18 år som er hjemløse. Her får de et mål om varm mat – når det er penger til å kjøpe mat – og de får voksenkontakt og litt motivasjon. Ingen rusmidler er tillatt og man har en kristen holdning.
Jeg ble dypt rørt over besøkene mine der, av livsgnisten som fortsatt finnes i barna og unge og av de som jobber der. Min egen tilnærming til livet fikk en ny dimensjon og et nytt innhold.
Ja, det er vanskelig å oppsummere alle inntrykkene fra denne turen, men jeg planlegger allerede å kunne returnere til dette ydmyke landet med dets fantastiske folk til tross for diktatorisk styre, i håp om å gjøre en liten forskjell for noen mennesker. Jeg kan på det varmeste anbefale selve frivilligstedet, Løveoppdrett. Hyggelige mennesker, fantastisk mat - det samme som gjestene får, helt ok overnatting som man kan oppgradere om man vil om det er plass, hyggelige kvelder sammen med de andre frivillige, fint samhold og deilig å suge til seg afrikansk tid, det gjør det ikke skje nå (nå nå= om en time eller to), det skjer nå (nå=i morgen eller senere i uken)... hvor fredelig er det!
Jeg må også gi et rop til GoXplore-personalet som har vært så fantastiske i å bidra til å gjøre alle forberedelsene så mye enklere med all informasjon osv. Det betyr mye!
På toppen av det hele: vi ble kjørt tilbake til flyplassen i samme vogn som vi ble hentet i, det transportsøppelet som vi trodde ville sprekke i sømmene når som helst. Men nå føltes det som ren luksus, en buss med myke seter og 4 tette vegger... wow for en luksusfølelse å kjøre i den etter alle de åpne jeepene og åpne lastebilene... tenk hvordan man kan tenke annerledes om ting etterpå bare to uker...
Susanne Dieroff Hay
Michael Hay
Reisebrev fra 2014 (Oversatt)
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Lions, Rhinos & Elephants.